Bodacious D.F. – Bodacious D.F. (RCA LP, 1973)

1) Drifting; 2) Good Folks; 3) The Witcher; 4) Roberta; 5) Second Hand Information; 6) Drivin’ Me Crazy; 7) Twixt Two Worlds 

Etter å ha fått stadig mindre innflytelse i Jefferson Airplane, bandet han grunnla, sluttet Marty Balin i april 1971. Han skulle finne tilbake til sine gamle kolleger i det som ble Jefferson Starship noen år senere. I mellomtiden brukte han blant annet tid på å produsere Grootnas eneste album, som kom ut på Columbia i 1971. Grootna hadde et visst moment, med Bill Graham som manager og en kvinnelig bluessanger ala Janis Joplin i Annie Rizzo. Platen inneholdt en miks av blues, soul, country og psykedelia, med andre ord en typisk plate fra rockscenen i USA cirka 1971. Noen særlig suksess ble det likevel ikke, men Balin tok med seg bandmedlemmene Dewey DaGreaze (trommer, kor, tidligere også med i Mad River)) og Vic Smith (gitar, kor) i sitt nye band, Bodacious D. F. Her hadde de tre selskap av Mark Ryan (bass) og Charlie Hickox (tangenter, kor). 

Bodacious D. F. ble en kortvarig affære. Bandet fikk kontrakt med RCA og ga ut ett album i 1973, før det hele var over i 1974, og Balin igjen vendte blikket mot gamle Jefferson-venner. Det selvtitulerte albumet bandet rakk å gi ut fikk ingen særlig kommersiell suksess, men står igjen som et trivelig blue eyed soul album. Balin fikk hjelp av kvinnelige korister og de strakk låtene ut i tid, hele veien med et funky rytmespor under gitarer, elektrisk piano og noen ganger blåsere. De oppholdt seg ikke langt unna det Little Feat drev med, og selv om det var et stykke opp til de enorme høydene Lowell George og gjengen nådde i sine beste stunder, var «Bodacious D. F.» et overraskende funky og sjelfullt album. Det var med andre ord langt til Jefferson Airplanes kritthvite hippierock, men Balin var like hjemme i soulrock som han var i folkrocken han sang tidlig i Airplanes karriere.

Albumet hadde en umiddelbarhet og løshet over seg, som ga inntrykk av at det meste var spilt inn på direkten i studio, samtidig som arrangementene var gjennomarbeidede og melodilinjene hektende. Alle de syv sangene hadde noe ved seg. Driftin’ var uptempo soul, med en Balin som viste nye sider av sitt talent. Good Folks var funky balladerock med gospel teint via kvinnelige korister og The Witcher hisset seg opp til en stuk ikke ulikt Blood, Sweat & Tears beste øyeblikk. Temperaturen falt litt på starten av side to, men den smukke Drivin’ Me Crazy fikk opp heten igjen; et intenst stykke lengtende soul, som viste at Balin hadde hatt potensiale til å ha en stor karriere som soulsanger. Det var synd han ikke forfulgte den retningen mer, selv om han var innom noe av det samme på noen av låtene han sang i Jefferson Starship. 

Rating: 7/10