Frantic Bleep – The Sense Apparatus (The End Records cd, 2005)

1) A Survey; 2) The Expulsion; 3) Sins of Omission; 4) …But a Memory; 5) Mausolos; 6) Curtainraiser; 7) Mandaughter; 8) Nebulous Termini; 9) Cone    

Kongsvinger er mer enn hjemstedet til et passe godt fotballag og forfatteren Levi Henriksen. Byen var også opphavet til Frantic Bleep, et av Norges mest «hemmelige» band, som kom og gikk uten at mer enn noen få fikk det med seg. Bandet ble stiftet i 2001 av Patrick Scantlebury (gitar, keyboard), Eywin Sundstrøm (gitar) og Karl Arthur Renstrøm (trommer). I 2002 fikk de med seg Paul Mozart Bjørke (sang og bass), som studiomusiker demoen Fluctuadmission. Den inneholdt fire sanger og ga dem en del oppmerksomhet, og tilbud fra flere plateselskap. De signerte med The End Records sommeren 2003.

The Sense Apparatus, bandets eneste album, ble utgitt i februar 2005, etter en innspillingsperiode som etter sigende varte i et helt år. Under innspillingene bestod Frantic Bleep av Scantlebury, Sundstrøm, Bjørke og de to nykommerne Kjetil Fosseid (sang) og Sten Svendheim (trommer). I tillegg fikk de hjelp av Agnete M. Kirkevaag (kor) og Daniel Solheim (solovokal på én låt), begge med bakgrunn fra Madder Mortem. Også Bjørke hadde bakgrunn fra det bandet, mens de øvrige medlemmene ikke hadde særlig mye erfaring fra andre band og innspillinger. Det var virkelig ikke mulig å merke. The Sense Apparatus var et gjennomarbeidet progressivt metalalbum, med høy kvalitet på låter, spill og produksjon. Patrick Scantlebury skrev det meste av materialet og produserte, og hadde åpenbart en tydelig visjon og et klart konsept. Platen inneholdt ni låter, som aldri falt for fristelsen til å strekke seg unødvendig i lengde, og den samlede spilletiden var ikke mer enn 41 minutter. Det var langt unna hva for eksempel Dream Theater og The Mars Volta drev med, der lange og sammensatte komposisjoner dominerte.

Omslaget var gjennomarbeidet, med et stort utbrettshefte fylt med tegninger av menneskekroppen, både hel og i deler. Tekstene var vanskelige å gripe, men stod åpenbart i sammenheng med illustrasjonene. De syntes å dreie seg om fremmedgjøring, apokalypse og en mørk fremtid, uten at det var mulig å gripe den abstrakte lyrikken fullt ut. Likevel skapte de en atmosfære som passet utmerket til den mørke, kraftfulle, men samtidig tilgjengelige musikken. Frantic Bleep ble aldri spesielt harske eller kaotiske.

Sangene var fulle av temposkift, dissonans, tunge gitarer som kombinerte riff og soloer, dramatiske keyboardflater og en kontant, svingende rytmeseksjon. Vokalen var stort sett ren, med enkelte innslag av black metal- og death metal-vokal. Fosseid hadde et sørgmodig drag i stemmen, som passet godt til det tunge, melankolske suget i musikken, samtidig som han hadde autoritet nok til å ta styringen når dramatikken bygget seg opp. Bandet kombinerte effektfullt stille partier med mektige, smått doom-inspirerte utbrudd, som skapte en atmosfære av spenning og uhygge. Samtidig hadde de alltid en fengende melodilinje å by på, som en knagg å henge musikken på. De minnet om band som Green Carnation, Katatonia og ikke minst Leprous, som debuterte året etter The Sense Apparatus. Det var aldri tvil om at Frantic Bleep spilte metal, selv om musikken var tydelig progressiv og krydret med teksturer og stadige stemningsskifter. Samtidig gikk de aldri seg vill i teknisk flinkhet eller behovet for å vise seg frem; det var alltid en mening bak det de foretok seg. 

Curtainraiser var et mektig bevis på hva Frantic Bleep handlet om og var i stand til. Om albumet var overveldende og ugjennomtrengelig ved første lytt, var det sporet en god inngang til hele platen.

Frantic Bleep var i gang med et nytt album høsten 2005, men det materialiserte seg aldri noe nytt materiale. I 2009 ble det riktignok annonsert at nytt stoff var på vei, men det dukket dessverre aldri opp. Fra 2010 til 2013 var Patrick Scantlebury medlem av Madder Mortem, sammen med blant andre Agnete M. Kirkevaag.

Rating: 8/10