Grace Slick – Manhole (Grunt/RCA LP, 1974)

1) Jay; 2) Theme from the Movie Manhole; 3) ¿Come Again? Toucan; 4) It’s Only Music; 5) Better Lying Down; 6) Epic No. 38

    Etter at Jefferson Airplane ble oppløst, konsentrerte Jack Casady og Jorma Kaukonen seg om Hot Tuna. Grace Slick og Paul Kantner etablerte etter hvert Jefferson Starship, men før det skjedde debuterte Slick som soloartist. Hun hadde riktignok operert utenfor Airplane på plate sammen med Kantner og senere også David Freiberg, men Manhole var hennes første soloalbum. Så var hun fortsatt omgitt av mange kjente hjelpere. Kantner-brødrene, Freiberg, David Crosby, Jack Casady og John Barbata var alle med på platen.

    Albumet var ment å være et imaginært lydspor til en ikke-eksisterende film, noe som først og fremst kom til uttrykk på platens hovedspor, den 15 minutter lange Theme From The Movie Manhole. Det var med andre ord som vanlig ingen mangel på kunstneriske ambisjoner. Fra og med oppstarten av Jefferson Starship senere samme år konsentrerte Slick og Kantner seg om mer kommersielt anlagt, radiovennlig rock. På Manhole ble det imidlertid ikke tatt hensyn til å tekkes et stort publikum. Det gjorde da heller ikke albumet, som endte med en beskjeden 127. plass på salgslistene i USA.

    Det var noe befriende ved Slicks kompromissløse holdning, noe hun hadde demonstrert på blant annet Blows Against The Empire, Sunfighter og Baron von Tollbooth & The Chrome Nun. Manhole ble en passende avslutning på denne albumrekken. Selv om mye var annerledes denne gangen, hadde platen den samme følelsen av vilje til å gjøre akkurat det de ønsket. Det betydde ikke at Slick og de andre ble utilgjengelige, slett ikke, men de befant seg et godt stykke unna det mest salgbare, særlig på nevnte hovedspor.

    Theme From The Movie Manhole var et stykke orkestrert rockemusikk. London Symphony Orchestra spilte en sentral rolle i balladen, som beveget seg gjennom flere partier og stemninger, med mer enn 50 musikere i sving. Slick sang delvis på spansk og delvis på engelsk. Opplegget var med andre ord en perfekt oppskrift på katastrofe, men det hele landet trygt på beina, takket være et fengende hovedtema og en sober bruk av det navngjetne symfoniorkesteret.

    Manhole bestod dermed av ett langt hovedverk og fem øvrige sanger. Om nøkkelsporet var vellykket, var resten mer blandet kost. Den korte, akustiske innledningen Jay var en flagrende bagatell som ikke satte nevneverdige spor. ¿Come Again? Toucan var kul, vennlig og småsentimental MOR-pop, som vokste ved gjentatte lytt, mye fordi Slick fikk vist sine mykere sider som vokalist. Verre var det med den masete bluesen Better Lying Down, som var en bearbeidelse av Janis Joplins Turtle Blues. Slick hadde en sterk stemme, men den karakteristiske hardheten hennes klarte ikke å tilføre bluesen den ømme sorgen den trengte. Epic No. 38, som levde opp til tittelen, var langt mer interessant. Sunget av Paul Kantner og Slick kunne den ha passet inn på Blows Against The Empire eller et av de to andre albumene fra den løse kvartetten. Den var utstyrt med en av Kantners slepende, karakteristiske melodier og et stort strykerarrangement som kledde den dramatiske og sammensatte musikken utmerket.

    Slick deltok faktisk ikke selv på It’s Only Music, der teksten var skrevet av Grateful Deads faste lyriker Robert Hunter og melodien av David Freiberg. Den anonyme balladen ble sunget av Freiberg og Kantner, og ble et unødvendig brudd med resten av albumet, der Slick stod for vokalen. Dermed ble fasiten et ujevnt album, men med høydepunkter nok til at fans av Grace Slick og Jefferson Airplane absolutt bør gi det en sjanse.

    Resultat: 7/10