Pearl Jam – Live On Two Legs (Epic cd, 1998)

1) Corduroy; 2) Given to Fly; 3) Hail, Hail; 4) Daughter/Rockin’ in the Free World/W.M.A.; 5) Elderly Woman Behind the Counter in a Small Town; 6) Untitled; 7) MFC; 8) Go; 9) Red Mosquito; 10) Even Flow; 11) Nothingman; 12) Do the Evolution; 13) Better Man; 14) Black; 15) Fuckin’ Up

I perfekt tid til julehandelen var Live On Two Legs på plass i platebutikker over hele verden 24. november 1998. Platen var nok tenkt både som en dokumentasjon av årets turné, en gave til fansen og et kjøttbein til Epic, som hadde sett at en av selskapets største gullkalver hadde hatt sviktende salg etter de første platene. Yield gjorde det riktignok litt bedre enn No Code, men det var fortsatt langt opp til den første tidens kommersielle høyder.

At Pearl Jam ga ut et livealbum var en liten begivenhet. De var et av nittitallets største rockeband og var kjent for konsertene sine, som av den mest ivrige fansen ble beskrevet som religiøse opplevelser. Det eksklusive ved Live On Two Legs skulle riktignok bli grundig utvannet noen år senere, da bandet bestemte seg for å gi ut mer eller mindre alle konsertene de spilte, på cd eller digitalt, til sammen mer enn 300 utgivelser.

Opptakene på Live On Two Legs var hentet fra forskjellige konserter i USA i perioden fra 24. juni til 23. september 1998. Dette var den første turneen med Matt Cameron som trommeslager, etter at Jack Irons hadde gitt seg. Cameron ble en del av musikkmiljøet i Seattle i 1983, da han flyttet til byen. Etter opphold i flere band, blant annet i Skin Yard, ble han medlem av Soundgarden i 1986. Da Soundgarden ble oppløst i 1997, ble han invitert med på Yield-turneen året etter. Han ble dermed Pearl Jams fjerde trommeslager på syv år. Med Cameron fant de endelig en langsiktig løsning. Cameron hadde ikke den samme elegansen i spillet som Irons, men han var en fremragende trommeslager og gjorde en mer enn godkjent jobb allerede fra første stund. Det ga Live On Two Legs et tydelig bevis på.

Mine forventninger til Live On Two Legs var store, forventninger som ikke ble fullt ut innfridd. Det var ingenting å utsette på hverken spill eller sang; Pearl Jam var et formidabelt band. Likevel var det ikke noe ekstraordinært over det som ble prestert. Det var lite å si på utvalget av sanger, selv om det hadde vært interessant å høre flere spor fra Ten, syv år etter utgivelsen. Med et samspilt band, en stor vokalist og en katalog full av sterke låter og klassikere kunne dette naturligvis ikke bli bortkastet lytting. Likevel var det begrenset hvor mye tid det var verdt å bruke på disse versjonene. 

Sammenlignet med studioinnspillingene ble det ikke tilføyd all verden nytt, og det gnistret heller ikke helt av fremføringene. Kanskje manglet noe av den ungdommelige energien som preget de første årene, en energi som muligens var blitt temmet av profesjonaliteten som nå preget bandet. Det var selvsagt aldri feil å høre kremlåter som Given to Fly, Daughter, Elderly Woman Behind The Counter In A Small Town, Even Flow og Go, og de gjorde også en god versjon av Neil Youngs Fuckin’ Up. Vedder flettet dessuten inn deler av teksten fra Youngs Rockin’ In The Free World i avslutningen av Daughter. Til Pearl Jams forsvar er det ikke lett å fange konsertenergi og scenemagi på plate, men sammenlignet med de beste livealbumene i rockhistorien, som Neil Youngs Weld, The Whos Live at Leeds og The Allman Brothers Bands At Fillmore East, ble Live On Two Legs mer puslete enn det flotte bandet fortjente.

Rating: 7/10