Ash Ra Tempel – Ash Ra Tempel (Ohr LP, 1971)

1) Amboss; 2) Traummaschine

1967 startet skolekameratene Manuel Göttsching (gitar) og Hartmut Enke (bass) band sammen. De to ville spille blues. Til tross for at Göttsching hadde fem års trening i klassisk gitar, var det den amerikanske musikkformen som appellerte mest til de to ungdommene fra Berlin. Sammen med andre musikere, som kom og gikk, spilte de blues og dagsaktuelle hits som The Bomb Proofs. Etter hvert skiftet de navn til Steeple Chase Bluesband. De fikk litt oppmerksomhet fra omgivelsene, og i 1970 opptrådte de på tysk fjernsyn.

Samtidig som Enke og Göttsching holdt på med Steeple Chase Bluesband, var de med i Konrad Schnitzlers løse prosjekt Eruption, som han satte sammen etter at Kluster hadde gitt seg. Her var også trommeslager Klaus Schulze med. Schulze hadde på dette tidspunktet forlatt Tangerine Dream. Enke, Göttsching og Schulze slo seg sammen og dannet Ash Ra Tempel i august 1970. Navnet var typisk hippie-dippy for tiden; Ash henviste til oppstandelsen av noe nytt fra asken av det nedbrente gamle, Ra viste naturligvis til den egyptiske solguden, og Tempel til den kontemplative atmosfæren de ønsket å oppnå.

Trioen ble kjent for lange improvisasjoner, der de kunne strekke ut temaer til godt over 30 minutter. De hadde et hemmelig våpen i Schulze, som i tillegg til trommene behersket orgel, steelgitar og diverse elektronikk, noe som bidro til å fargelegge de instrumentale eksekusjonene. Innledningsvis slet de med å feste musikken til tape. Etter et par fåfengte forsøk på demoinnspillinger bestemte de seg for å spille inn et ordentlig album. De fikk kontrakt med Ohr, som også hadde Tangerine Dream, Guru Guru, Amon Düül og Anima i stallen. Med denne freakgjengen i stallen var Ohr et av de viktigste plateselskapene i utviklingen av den tyske varianten av spacerock, som ofte gikk under navnet «kosmische Musik». Ash Ra Tempel passet perfekt inn her.

Med hjelp av produsent Conny Plank spilte trioen inn debuten sin i løpet av én dag, nærmere bestemt 11. mars 1971. «Ash Ra Tempel» besto av to lange improvisasjoner, som dekket hver sin side av vinylen. Musikken var inspirert av spacerock-skaperne Pink Floyd og Hawkwind, men det var også mulig å høre Jimi Hendrix i Göttschings gitarspill. Dessuten gikk det en direkte linje fra Tangerine Dreams første plater, særlig Electronic Meditation, hvor Schulze bidro. Det var få melodiske elementer å finne. Alt var basert på atmosfære og stemninger, der de tre bygde opp teksturer og lette seg frem til noe ganske nytt.

Sjelden hadde det vært mer korrekt å bruke betegnelsen spacerock om gitarbasert musikk. Ash Ra Tempel søkte seg ut i det tomme rommet, på leting etter svarte hulls hemmeligheter. Det var fascinerende og vanedannende lytting. Samtidig var den nesten formløse musikken forankret i rock gjennom Göttschings gitarspill. Det var særlig tydelig på førstesidens Amboss, som var et stormløp av en psykedelisk utblåsning, med en temperatur og intensitet som matchet nettopp Hendrix når han lot freakflagget vaie i stormen. Samtidig var det en balanse i uttrykket som gjorde at trioen ikke gikk seg bort i ren støy, men tok seg tid til å hvile i egen elektrisitet og stadig bygge opp nye klimaks. Schulzes trommespill var også en vesentlig faktor, der han varierte mellom frijazz-takter, rolige passasjer og stormende rockjams.

Side tos Traummaschine besto av vare, fjerne øvelser i kontrollert energi; ambient spacerock av unik karakter, med Schulzes keyboards som en drømmende kontrast til Göttschings gitarutforskninger av dronens muligheter. Resultatet var dypt psykedelisk og storstilt filmatisk drømmerock av det mest abstrakte slaget. Året etter lagde Tangerine Dream dobbeltalbumet Zeit, med fire lange stykker som minnet sterkt om det som foregikk på Traummaschine. Slik sett var Ash Ra Tempels debut et oppspill til Tangerine Dreams beste album.

Ash Ra Tempel holdt på intensiteten gjennom samfulle 45 minutter og var et banebrytende stykke frirock.

Rating: 10/10