Blut Aus Nord – Memoria Vetusta I: Fathers Of The Icy Age (Impure Creations Records cd, 1996)

1) Slaughterday (The Heathen Blood of Ours); 2) On the Path of Wolf… Towards Dwarfhill; 3) Sons of Wisdom, Master of Elements; 4) The Forsaken Voices of the Ghostwood’s Shadowy Realm; 5) The Territory of Witches / Guardians of the Dark Lake; 6) Day of Revenge (The Impure Blood of Theirs); 7) Fathers of the Icy Age       

I november 1996 kom oppfølgeren til Ultima Thulée, et år etter debuten. To album på rappen ble deretter fulgt av fem års stillhet, mens medlemmene gjorde seg ferdige med ungdomsskolen (!). Vindsval var som kjent kun 15 år da han spilte inn debuten, og sto dermed bak et sjeldent ungt comeback i 2001, da han fortsatt bare var 22 år gammel. Han hadde riktignok laget et «hemmelig» soloalbum med atmosfærisk black metal i 1997 under aliaset The Eye. Ellers var det stille. Men før dødperioden kom altså Memoria Vetusta I: Fathers Of The Icy Age, en plate som var et ganske annet stykke ondskap enn debuten.

Platen ble utgitt i kun 1000 eksemplarer, noe som var et bevis på at Blut Aus Nord befant seg i den dypeste undergrunnen. Albumet ble senere utgitt på nytt flere ganger, etter hvert som bandet fikk et større publikum. Romertallet I i tittelen røpet at dette var en planlagt start på noe større. Det ble også bekreftet i omslagsheftet, som fortalte om en trilogi. Lenge så det ut til at planene aldri ville bli realisert. Først i 2009 kom Memoria Vetusta II: Dialogue With The Stars, før den siste delen, Memoria Vetusta III: Saturnian Poetry, ble utgitt i 2014.

Besetningen var utvidet med en viss Ira Aeterna på bass. Vindsval spilte fortsatt gitar og sang, mens W.D. Feld som sist tok seg av trommer og tangenter. Det var mulig Vindsval spilte noe bass på debuten, men det ble ikke kreditert og var uansett ikke særlig hørbart i det spisse lo-fi-lydbildet. Aeternas bass bidro til at Blut Aus Nord lød langt mektigere denne gangen, med rullende bassganger tydelig til stede i det brutale kjøret, på en måte som var usedvanlig dominerende til sjangeren å være. Også gitarene og trommene fikk et produksjonsmessig løft, mens tangentene, som hadde vært så dominerende sist, nesten var fraværende. I den grad de dukket opp, fungerte de som skyggelegging langt inne i lydbildet.

Vokalen hadde fortsatt partier med en harske black metal-skrik, men var dominert av messende og mer «normal» sang, gjerne plassert et godt stykke under de massive gitarene i lydbildet. Den melodiske effekten tangentene hadde hatt på debuten var et lite savn, men Vindsval spilte tidvis overraskende melodiøse og vakre gitarsoli, som brøt opp det mer polerte, men fortsatt episke og saftige blyloddet av et lydbilde. Kombinasjonen av messende, folkemusikkpreget og drømmende sang, ilske gitarer og myke tangentflater smeltet sammen på nærmest perfekt vis på On The Path of Wolf… Towards Dwarfhill, som var et høydepunkt.

I det hele tatt var det mye melodiøsitet å finne, men det skulle litt til for å oppdage under det voldsomme, soniske støydrivet som pisket gjennom hele platen. Men, godt bevarte hemmeligheter er som kjent de det er mest tilfredsstillende å kjenne til. Blut Aus Nord hadde en sjelden evne til å kombinere det harskt brutale, det melodiøse og det avansert arrangerte. Det gjorde de på den nevnte låten, men også på de seks andre låtene, og da særlig på The Territory Of Witches / Guardians Of The Dark Lake.

Den iskalde, men tiltrekkende musikken fikk også atmosfærisk kraft gjennom tekstene. Det var riktignok ikke lett å forstå hva som ble sunget, og i tekstheftet sto lyrikken på islandsk eller gammelnorsk. Men tekstene var enkle å finne på nettet og bekreftet en vending bort fra det eksplisitt norrøne, til en mer generell historiefortelling med fantasi- og middelalderpreg. Her var det ulver, dverger, guder og ravner i skjønn forening. Selv om historiene ikke nødvendigvis hang særlig godt sammen, forsterket de atmosfæren.

De syv låtene tok seg god tid, med en samlet spilletid på 45 minutter. Likevel var komposisjonene mer konsentrerte denne gangen, med færre ideer forsøkt stappet inn i én og samme låt. Det var fortsatt rom for en mild påvirkning fra den progressive metalens bruk av skiftende taktarter, men resultatet var en mer helhetlig albumfølelse enn sist. På den andre siden savnet jeg noe av den ungdommelige sjarmen fra debuten, med den hysteriske sangen og den vanvittige bruken av tangenter. Det sto likevel ikke i veien for at Memoria Vetusta I: Fathers Of The Icy Age var en veldig vellykket oppfølger, som er obligatorisk for alle tilhengere av black metal.

Rating: 8/10