Ash Ra Tempel – Join Inn (Ohr LP, 1973)

1) Freak ‘n’ Roll; 2) Jenseits

Da Ash Ra Tempel spilte inn et nytt album, i Dieter Dierks’ studio i desember 1972, var Klaus Schulze tilbake i rekkene. Han tok seg av trommer, orgel og synthesizer. På dette tidspunktet hadde han debutert som soloartist med Irrlicht, og erfaringene derfra fikk innflytelse på Join Inn. Innspillingene foregikk samtidig med arbeidet på den sveitsiske kunstneren Walter Wegmüllers legendariske dobbeltalbum Tarot. Schulze, Manuel Göttsching og Hartmut Enke bidro alle på Tarot, sammen med mange andre musikere. Tarot-eksperten Wegmüller hadde også laget kortene som fulgte med albumet hans, og utgivelsen har siden fått platesamlere til å sikle om kapp hver gang et eksemplar av førsteopplaget har dukket opp.

Med Schulze tilbake var trioen som spilte inn debutalbumet samlet igjen. Om det var grunnen til at Join Inn var skåret over samme lest som Ash Ra Tempel, med to lange spor bestående av en freakout og en ambientøvelse, er ikke godt å si, men slik var det i alle fall. I tillegg til de tre nevnte dukket et nytt bekjentskap opp i form av sangerinnen Rosi Müller. Hun skulle gjøre seg enda mer gjeldende på det neste albumet, Starring Rosi. Müller var etter sigende kjæresten til Göttsching, men bidro i høyeste grad på egne premisser. 

Selv om det var likhetstrekk med debuten, og Join Inn ikke var like nådeløst nyskapende og overraskende, var det et glimrende album som viste at formelen på langt nær var brukt opp. Den 19 minutter lange Freak ‘n’ Roll åpnet egentlig ikke; den var allerede i gang da stiften traff vinylen. Lytteren ble kastet rett inn i noe som tilsynelatende hadde pågått aldri så lenge. Med Enkes dype bass rullende i bunnen gikk Göttsching og Schulze inn i et semiimprovisert samspill for gitar og trommer. De to hadde utviklet seg som musikere, og det låt mer kontrollert enn den rett ut kosmiske og flagrende Amboss fra debuten. Göttsching spilte gitar gjennom hele stykket, men falt aldri for fristelsen til å posere eller kaste bort toner på unødvendig liring. Tvert imot holdt han forbilledlig igjen hele veien og bygde sakte opp et drømmende, hallusinatorisk univers å dukke ned i. Schulzes trommearbeid var som sist inspirert av freejazz, men hadde også bittet og drivet fra rocken, noe som holdt det hele sammen, så vidt. I tillegg til trommene gjorde han bruk av sin Synthi A, som boblet i bakgrunnen på deler av låten. Freak ‘n’ Roll var en oppvisning i hva som kunne skapes med et tradisjonelt rockeoppsett: fritt, nyskapende og grenseløst psykedelisk.

Om Freak ‘n’ Roll var den sofistikerte lillebroren til Amboss, var Jenseits den milde søsteren til Traummaschine. Jenseits var en lang ambientutglidning, der ekkobadede gitarer og enslige basstoner la grunnlaget for Schulzes utforskninger med Synthi A. Trommene var lagt bort for anledningen. Rosi Müller bidro med stemme og fortalte etter sigende historien om da Ash Ra Tempel møtte Timothy Leary. Det var godt mulig det var dette hun snakket om, men ordene hennes var umulige å fange i den myke, imøtekommende sengen av instrumenter hun vandret rundt i. Jenseits var et tidlig eksempel på ambientmusikk og hadde klare fellestrekk med det Schulze gjorde på Irrlicht. I sin utmerkede bok Future Days, om krautrockens viktigste aktører, sammenlignet David Stubbs Jenseits med Fripp & Enos (No Pussyfooting). Det var ingen dårlig sammenligning.

Rating: 9/10