Acid Bath – When The Kite String Pops (Rotten Records cd, 1994)

1) The Blue; 2) Tranquilized; 3) Cheap Vodka; 4) Finger Paintings of the Insane; 5) Jezebel; 6) Scream of the Butterfly; 7) Dr. Seuss Is Dead; 8) Dope Fiend; 9) Toubabo Koomi; 10) God Machine; 11) The Morticians Flame; 12) What Color Is Death?; 13) The Bones of Baby Dolls; 14) Cassie Eats Cockroaches

Sludgemetalbandet Acid Bath ble dannet i 1991 i Louisiana, i området rundt Houma, sør for New Orleans. Gitarist Mike Sanchez hevdet imidlertid at Acid Bath ikke var et Louisianaband, men et sumpband med opprinnelse dypt inne i våtmarkene. Det var nok først og fremst et forsøk på å definere bandet kunstnerisk, noe som var ganske treffende: Den seige, utforskende og provoserende sludgen dryppet av fuktig og farlig ondskap.

Medlemmene i Acid Bath kom fra Dark Karnival og Golgotha, to band som ikke gjorde mye ut av seg. Golgothas demo fra 1991, Wet Dreams Of The Insane, viste riktignok frem noe av uttrykket som skulle foredles videre i Acid Bath, men det var først med nytt navn og endret besetning at det ble fart i sakene. Demoen Hymns Of The Needle Freak fra 1993 sørget for at bandet fikk kontrakt med Rotten Records, som ga ut de to albumene de rakk å lage før det hele fikk en brå slutt. Bassist Audie Pitre og foreldrene hans ble drept av en fyllekjører i januar 1997, og bandet gikk kort tid senere i oppløsning. Avtalen med Rotten Records skapte problemer for flere av medlemmene i ettertid. Særlig Dax Riggs fikk vanskeligheter med å komme seg løs fra det han senere omtalte som en juridisk floke, noe som bidro til å gjøre prosjektene hans etter Acid Bath vanskelige å få fart på.

Besetningen som spilte inn debutalbumet When the Kite String Pops, bestod av Dax Riggs på sang, Mike Sanchez og Sammy «Pierre» Duet på gitar, Audie Pitre på bass og Jimmy Kyle på trommer. Platen ble spilt inn i Side One Studio i Metairie i Louisiana og produsert av bandet sammen med Greg Troyner og Spike Cassidy, gitarist i D.R.I. (Dirty Rotten Imbeciles). Resultatet ble et 69 minutter langt album, noe som var en voldsom dose gitt bandets intense uttrykk. Musikken tok opp i seg elementer fra Melvins, hardcore, death metal, doom, klassisk rock og blues, tilsatt en solid dose sørstatsgotikk.

Acid Bath var åpenbart ute etter å provosere. Omslaget på debuten var prydet av et selvportrett av massemorderen John Wayne Gacy, der han fremstilte seg som sitt alter ego, kloven Pogo. Det var et ekkelt, men samtidig fengslende omslag, på samme måte som Riggs’ lyrikk var det. Riggs vrengte ut av seg tekster om drap, selvmord, voldtekt, krig og blod med en kraftfull stemme. Sangen var en blanding av death metal-brøl, hissig støyrocksang og ren sang i et mørkt leie. På Scream Of The Butterfly og The Bones Of Baby Dolls var musikken dempet kraftig ned til et mer eller mindre akustisk uttrykk. Her fikk Riggs virkelig vist hva han kunne, på to av albumets største høydepunkter. Han viste senere at han behersket denne formen som få andre, og allerede her skapte han store ting. Riggs var en fascinerende musiker, som senere skulle skrive glimrende tekster, da som regel satt til musikk inspirert av mer tradisjonell, men mørk låtskrivertradisjon og gotisk blues.

Sett bort fra de to akustiske øvelsene, inneholdt de øvrige 12 låtene stort sett ram og saktegående sludgemetal, med saftige riff og en intens Riggs i front. Det glimrende åpningssporet The Blue satte standarden med brønndyp bass, en skingrende, ilter Riggs og hjernesmeltende riff. Tempoet varierte fra sakte til svært sakte, avbrutt av hissige utbrudd, og trakk lytteren inn i Acid Baths mørke univers. Tranquilized gynget grungefunky som tidlig Soundgarden, med flerrende gitarspill fra Sanchez og Duet. De spredte en mengde riff utover det seige drivet, noe som gjorde platen mer variert og overraskende enn mange av utgivelsene til kollegene innen sludge. Finger Paintings Of The Insane nærmet seg Black Sabbaths skjebnetunge drama, med den forskjellen at Riggs hentet vokalinspirasjon fra death og black metal.

Utover på det lange albumet ble låtene av mer varierende kvalitet, og flere sanger kunne med fordel ha vært trimmet ned eller muligens kuttet helt ut. When The Kite String Pops ble litt rotete og uoversiktlig, noe som gjorde det vrient å få grep om helheten og komme under huden på hele platen. Det var likevel ikke til hinder for at albumet bør være obligatorisk for metalhoder.

Rating: 7,5/10