Jorma Kaukonen – Too Hot to Handle (Relix Records LP, 1985)
1) Broken Highway; 2) Too Many Years; 3) Radical Sleep; 4) Killing Time in the Crystal City; 5) Ice Age; 6) Walkin’ Blues; 7) Death Don’t Have No Mercy; 8) Too Hot to Handle
Jorma Kaukonens kommersielle storhetstid var over allerede på begynnelsen av åttitallet, etter et par plater i eget navn som ikke hadde gjort særlig mye av seg. Hans fåfengte forsøk på å være tidsriktig med new wave-inspirerte Barbeque King falt flatt til marken, og Kaukonen fremstod like forvirret som sitt gamle publikum. I 1983 fikk han med seg sin gamle makker Jack Casady og nykommerne Michael Falzarano og Shigemi Komiyama på en turné som Hot Tuna. Det ble heller ikke den store suksessen. Kvartetten skrudde lyden opp til 11 og nærmet seg heavy metal, noe som skremte den gamle fansen ut av konsertlokalene.
Etter at det lille intermezzoet med Hot Tuna var over for denne gang, fikk han kontrakt med Relix Records, plateselskapet som sprang ut av musikkmagasinet Relix. Relix ble startet tilbake i 1974 og var opprinnelig et nyhetsbrev for folk som drev med opptak av Grateful Dead-konserter. Det ble ganske raskt et musikkmagasin, som fortsatt holder det gående.
Relix ga ut to plater med konsertopptak av Hot Tuna: Splashdown i 1984, med opptak fra 1975, og Historic Live Tuna i 1985, med opptak fra 1971. De ga også ut Magic med Jorma Kaukonen i 1985, med opptak fra en soloturné i 1984. Mest interessant var det at de også slapp et nytt studioalbum med Jorma. På Too Hot To Handle fortsatte han i samme spor som på turneen som ble dokumentert på Magic. Om man har prøvd alt mulig, kan man som kjent til slutt prøve med sannheten, og sannheten for Jorma var den akustiske gitaren, sangen og amerikanske musikktradisjoner med feste i countryblues.
Kaukonen komponerte det meste av musikken, med hjelp fra sin daværende kone Margareta på tre låter. Av de åtte låtene var kun to coverversjoner, et beskjedent antall til Kaukonen å være. Han var som kjent veldig glad i countryblues, særlig Reverend Gary Davis. Davis dukket som vanlig opp, denne gangen med en av mannens aller mest kjente låter, den brønndype klassikeren Death Don’t Have No Mercy. Det ble også plass til en versjon av Robert Johnsons Walkin’ Blues. Kaukonen hadde et godt grep om dette materialet, og om det ikke var skjellsettende versjoner han bød på, var de verdt å låne øre til.
Hans og fruens eget materiale var blandet kost. Verken åpningssporet Broken Highway, Killing Time In The Crystal City eller avslutningen med tittelsporet gjorde særlig inntrykk. Formen stilte store krav til både utøver og melodi, og komposisjonene var anonyme, mens Kaukonen ikke var i sin beste gitarform. Han lyktes bedre i den skarpe, stålsatte Radical Sleep og den rett ut vakre Too Many Years, som koblet en sterk melodi med platens beste vokalprestasjon. Både den og brukbare Ice Age ble spilt inn på nytt til Jefferson Airplanes comebackalbum i 1989.
Rating: 6,5/10
