Affinity – Affinity (Vertigo, LP 1970)

1) I Am And So Are You; 2) Night Flight; 3) I Wonder If I Care As Much; 4) Mr. Joy; 5) Three Sisters; 6) Coconut Grove; 7) All Along The Watchtower

Opprinnelsen til Affinity finnes i gruppa US Jazz Trio, som ble stiftet på Sussex University i 1966 av Lynton Naiff (piano) og Grant Sepell (trommer). Året etter skulle Mo Foster (bass) komme til. Etter at oppholdet på universitetet var avsluttet gjenoppstod gruppa som popbandet Ice. Ice fikk med seg gitaristen Mike Jopp og tok så navnet Affinity. Navnet hentet gruppa fra et album med Oscar Peterson, noe som sier mye om inspirasjonskilder og retning. Sommeren 1968 var besetningen som skulle spille inn albumet «Affinity» komplett, når vokalisten Linda Hoyle kom med.

Linda Hoyle, født Linda Nicholas i London i 1946, er et stort tapt talent. Hun skulle kun utgi to plater før hun trakk seg tilbake fra musikken og flyttet til Canada. Etter at hun trakk seg fra Affinity i 1970, slapp hun et solo album i 1971 (Pieces Of Me). Deretter var det tyst til 2015 da det kom et nytt album fra den da nesten sytti år gamle Hoyle. Linda Hoyle hadde en sterk og stor stemme, med klar dragning mot jazz og blues, uten at hun var en «shouter». Hennes store forbilde var Billie Holiday, og hun har blitt sammenlignet med Grace Slick fra Jefferson Airplane. Uansett – hun løfter Affinity ut fra den store hopen av «progressive» grupper i UK i 1970.

Affinity fikk etterhvert fast jobb på den legendariske jazzklubben Ronnie Scott’s. Litt om litt blandet gruppa rockinfluenser inn i den jazzete musikken sin, og takket være jobben på Ronnie Scott’s fikk de kontrakt med Vertigo Records. I mai 1970 slapp gruppa sitt eneste album.

Som produsent fikk gruppa med seg John Anthony, som hadde produsert Van der Graaf Generator og Rare Bird før han gikk i studio med Affinity. Senere skulle Anthony jobbe med blant andre Genesis, Queen og Roxy Music, og dermed oppnå langt større suksess enn Affinity. Affinitys eneste album skulle nemlig synke som en stein, uten å gjøre seg gjeldende på noen salgslister. Albumet har imidlertid fått en solid status etterhvert, både fordi det er utgitt på samlerlabelen Vertigo og fordi det låter rett så fint.

Musikken på Affinity er en blanding av tidstypisk brassrock, jazzrock, ren protoprog og noe som ligner barokkpop. Litt av hvert altså, men det oppnås en slags helhet – takket være vokalen til Linda Hoyle og orgelarbeidet til Lynton Naiff. Naiff er over hele plata med fint spill, og er langt mer dominerende enn gitarist Mike Jopp. Slik spiller gruppas seg inn i en tradisjon av orgeltunge progband som ELP, Aardvark og Quartermass.

«Affinity» inneholder to originallåter og fem coverlåter. Det er synd at ikke gruppa hadde mer eget materiale tilgjengelig. De to originallåtene Night Flight og Three Sisters står nemlig igjen som de mest særpregede og varige låtene på plata. Begge to er skrevet av Hoyle, sammen med henholdsvis Jopp og Naiff. Night Flight er et syv minutters langt drømmende stykke musikk som varierer fra akustisk og neddempede partier over i progløp med tung gitar og fine orgel løp. Nydelig. Den andre originallåta er Three Sisters, som er det definitive høydepunktet på plata, med flott sang av Hoyle og herlig driv i blåserarrangementet. Et høydepunkt i den britiske brassrocken.

Coverlåtene fungerer også bra, selv om det er noe sprik i feltet rent musikalsk sett. I Am and So Are You, er skrevet av Alan Hull, med blås arrangert av ingen ringere enn John Paul Jones. Denne fungerer bra, klassisk protoprog med blåsere og fin vokal av Hoyle.

Av alle ting gjør de Everly Brothers I Wonder If I Care As Much. En nydelig låt, som gruppa gjør nesten ugjenkjennelig. Den tilføres et tungt og pompøst balladepreg som kler låten ganske godt. Rart og fint.

De våger seg også løs på Anette Peacocks Mr Joy, hvor Hoyle får vist sin klasse som tilnærmet jazzballade sanger. Coconut Groove av John Sebastian og Zal Yanovsky (Lovin Spoonful) fortsetter i det jazzete landskapet, med fin sang, akustisk gitarspill og improviserende orgel.

Plata avsluttes med elleve minutters lang versjon av All Along The Watchtower. Her flyter det godt, med intet mindre en tre orgelsoloer fra Naiff. Kombinert med flott sang fra Hoyle er også denne god å ha.

Affinity hadde booket en USA-turne i 1971, som falt i fisk da Hoyle trakk seg fra bandet. Gruppa forsøkte å spille inn et nytt album uten Hoyle, men ble droppet av Vertigo før det hele materialiserte seg.

Rating: 7,5/10