Butterfield Blues Band – East-West (Elektra LP, 1966)

1) Walkin’ Blues; 2) Get Out Of My Life, Woman; 3) I Got A Mind To Give Up Living; 4) All These Blues; 5) Work Song; 6) Mary, Mary; 7) Two Trains Running; 8) Never Say No; 9) East West.

Etter utgivelsen av debutalbumet i oktober 1965 smilte verden til The Butterfield Blues Band. Gruppa backet Bob Dylan på Newport Folk Festoval, hvor Dylan for første gang gikk elektrisk, og det ble som kjent et voldsomt rabalder. Snakk om stå midt oppe i musikkhistoriske veiskiller! I mars 1966 opptrådde gruppa på The Fillmore i San Fransisco, ved siden av Jefferson Airplane. Her oppnår gruppa stor suksess med noen lange, improviserte jammer. The Butterfield Blues band var «on a roll» – noe som virkelig skulle markeres på bandets andre album.

I juli 1966 gikk gruppa i Chess Studio i Chicago og spilte inn det som skulle bli mesterverket East-West. Trommeslager Sam Lay var ute av gruppa på grunn av sykdom, og ble erstattet av den sløye, jazzete trommeslageren Billy Davenport.

East -West består av en kombinasjon av originalmateriale og coverlåter. bandet utforsker og utvider sitt stilistiske reportoar. Her finner vi beinhard trad deltablues i form av Robert Johnsons Walkin Blues, og New Orleans rhythm and blues i den nydelige versjonen av Allen Toussaints Get Out Of My Life Woman.

Butterfield Blues Band gjør også den første innspillingen av Michael Nesmith låten Mary, Mary. Nesmiths gruppe The Monkees skulle senere gjøre denne på albumet More Of The Monkees i 1967. I Butterfield Blues Bands hender blir Mary, Mary en herlig liten garasjestomper. En tidløs perle av en rocklåt.

Muddy Waters Two Trains Running gjøres om fra en sakte, skummel blues til røff boogie. Stilig. Gruppa gjør også tradisjonslåten I Got A Mind To Give Up Living, i en enorm versjon. Inderlig sang av Butterfield, her nærmer han seg deep soul rett og slett, og fenomenalt gitararbeid fra Bloomfield.

Men det som virkelig gjør at East-West står igjen som kanskje tidenes beste bluesrock album, er de to lange instrumentalene plata byr på. Bloomfield har fått ørene opp før Miles Davis modaljazz ala Kind Of Blue, spesielt spillet til John Coltrane. Coltranes inspirasjon fra indisk raga bringes videre til den unge, jødiske gitaristen Bloomfield. Dette tar Bloomfield med seg inn i den nesten åtte minutter lange versjonen av Nat Adderlys Work Song. Her transformert til uptempo bluesrock, likevel med jazzvibben godt ivaretatt gjennom Davenports swing fra trommesettet. Work Song har soloer fra Mike Bloomfield, Paul Butterfield (harmonica), Mark Naftalin (keyboards) og Elvin Bishop (gitar), men det som brenner seg fast er Bloomfields fantastiske spill. Han brenner, gråter, klager.

Likevel er Work Song bare oppvarmingen i forhold til det tretten minutter lange tittelsporet, som avslutter albumet. Her brygger gruppa sammen et kok som inkluderer det meste, og viser vei fremover. Bluesimprovisasjon, raga, rock-som-rock, psychedelia og jazz puttes i gryta. Butterfield Blues Band sprenger grenser for hva som har vært utgitt i et rock/blues format. Nok en gang med utstrakt soloarbeid fra Bishop og spesielt Bloomfield. East-West er vel det første eksemplet på en lang improvisasjon plassert på en rock/blues lp. Live kunne denne låta strekke seg opp mot en time. Og plutselig skulle «alle» ha en langlåt med, for å vise hvor progressive man var. Sånn sett må nok Butterfield Blues Band ta «skylda» for en del elendighet. Selv om de først og fremst var foregangsmenn som skapte rom og ideer for mye grensesprengende rockmusikk. Samspillet og ideene på  East-West trekker linjene til Cream, Hendrix, Allman Brothers, Grateful Dead, Santana og mange flere.

East-West nådde 65. plass på listene i USA og ble en ganske ok fremgang for gruppa. Dette albumet ble også det siste Mike Blooomfield skulle være med på i Butterfield Blues Band. Han skulle gå videre og stifte Electric Flag, spille sessions og gi ut soloplater. Butterfield Blues Band skulle aldri bli like epokegjørende igjen.

Rating: 9/10