Can – Soon Over Babaluma (United Artists LP, 1974)

1) Dizzy Dizzy; 2) Come Sta La Luna; 3) Splash; 4) Chain Reaction; 5) Quantum Physics.

Med Damo Suzuki ute av bandet var Can klar for nye eventyr og nye vinklinger. Soon Over Babaluma var starten på det som kan kalles del to av gruppas virke. I perioden 1974 til 1976 bestod Can av de opprinnelig medlemmene, Liebezeit, Czukay, Karoli og Schmidt. Gruppa skulle utgi tre album i denne perioden, før nye medlemmer kom til i 1977 og satte sitt preg på Can frem til oppløsningen i 1981.

Soon Over Babaluma er Cans første album uten en hovedvokalist og frontfigur. Det er likevel ikke et instrumentalalbum, her synges det på tre av fem spor. Det er Michael Karoli og Irmin Schmidt som står for sangen, som er mindre fremtredende her enn på album som Tago Mago og Ege Bamyasi. Sangen ligger ganske langt bak i lydbildet og er ikke dominerende.

Soon Over Babaluma er en videreføring og rytmifisering av det ambiente lydbildet som dominerte Future Days. Soon Over Babaluma har en en egen puls og gjennomgående slepen, jazzinfluert stemning som gjør albumet til nok en drømmereise fra Can; som Future Days var det – og likevel helt annerledes. Dette albumet er også det siste Can spilte inn på to-spors opptaker, noe som er smått utrolig når man lytter til platen. Det hele låter svært åpent og klart; inviterende.

På Soon Over Babaluma spiller Karolis fiolin en langt mer fremtredende rolle enn tidligere. Karolis spill er, sammen med det jazzy rytmiske, med på å gi deler av plata en europeisk, tilnærmet signøynerinfluert stemning. Originalt og veldig fint.

Åpneren Dizzy Dizzy er smart og leken europop, groovende og dansende gjennom et singulært musikalsk landskap. Karoli dominerer her; han viskesynger og nynner et sted inne i lydbildet og fiolinen hans er over alt. Det er lett å høre at euroromantikere som Simple Minds ca Empire And Dance og Blaine Reininger ca Night Air har latt seg inspirere tungt av Dizzy Dizzy.

Come Sta La Luna lusker frem på en latinamerikansk inspirert beat – Can goes cha cha cha? Her er det Irmin Schmidt som synger, nok en gang i dypet av lyden. Dessuten er vokalen sterkt prosessert og elektronisk behandlet av magikeren Czukay. Et sjeldent piano dukker også opp på denne – et virkemiddel som sender det hele tilbake til et røykfylt salonglokale et sted i Tyskland ca 1932. Can viser igjen sin uovertrufne oppfinnsomhet og evne til å sende låter hit og dit med enkle virkemidler, uten at det hele låter påtatt eller for smart.

Side 1 avsluttes med den hektiske Splash, som sjangler frem på en rask rytme, igjen med Karolis fiolin på viltre tokt, før han sper på med gitarspill som river og sliter i hele konstruksjonen som Liebezeit og Czukay forsøker å holde sammen. Et godstog av ambient luft på sporet – så vidt.

Side to byr på kun to spor. Chain Reaction, albumets lengste med sine drøye elleve minutter, begynner med fire minutters prototekno; en trommemaskin – eller er det bare geniet Liebezeit? – durer og går med gitarheltfantasier fra Karoli. Så tas det hele i over i funk ala Can; skrapende gitar og lys-lys sang fra Schmidt, før beatet nesten forsvinner inn i en rumlende kakafoni av strøm. Til slutt tas det sats igjen; teknoen er tilbake og Karoli spiller soli gjennom resten av låta. Flott.

Chain Reaction sklir over i avslutningen Quantum Psychics, som er en keyboardominert reise mot space. Spacerock med lav puls under en krauttåke produsert frem av Czukay, hele tiden med Liebezeit på plass der inne i lyden – aldri hvilende i den ambiente tåka.

Soon Over Babaluma er ikke et like sjokkerende og nyskapende album som triologien Tago Mago-Ege Bamyasi- Future Days. Men det er likevel et nydelig album som står støtt på egne bein. Det var ikke mye som overgikk dette i 1974.

Rating: 8,5/10