Cheap Trick – Next Position Please (Epic LP, 1983)

1) I Can’t Take It; 2) Borderline; 3) I Don’t Love Here Anymore; 4) Next Position Please; 5) Younger Girls; 6) Dancing The Night Away; 7) You Talk Too Much; 8) 3-D; 9) You Say Jump; 10) Y.O.Y.O.Y; 11) Won’t Take No For An Answer; 12) Heaven’s Falling; 13) Invaders Of The Heart; 14) Don’t Make Our Love A Crime.

I august 1983 ga Cheap Trick ut det som skulle vise seg å bli deres beste albumutgivelse på mange år. Som vi skal komme til etterhvert, skulle gruppa oppleve kreativ tørke og delvis katastrofe utover på åttitallet – selv om kommersiell suksess skulle komme deres vei mot slutten av tiåret. Ikke før i 1994 skulle gruppa komme opp med et album på samme nivå som Next Position Please.

Next Position Please ble spilt inn i desember 1982 og nok en gang med ny mann i produsentstolen. Denne gangen var det ingen ringere enn Todd Rundgren som skulle styre lyden for gruppa. Rundgren er et regelrett geni i min bok. Særlig er hans rekke med soloalbum opp gjennom syttitallet helt obligatorisk i enhver oppegående platesamling. Mannen har et solid øre for den gode melodi og er en mester til å arrangere musikk. Dilemmaet i forhold produsenten Rundgren er at han er en særdeles bestemt mann – han firer lite på egne oppfatninger og krav. Og dermed ender han opp med å sette solid stempel på utgivelser han produserer, på godt og vondt. Men selv om noen (hei XTC!) kan skjære tenner og beklage seg over mannen i ettertid, er det ikke tvil om at Rundgren har produsert mange artister med godt resultat. Det er bare å nevne New York Dolls, Badfinger, Hall & Oates, Patti Smith, The Tubes, Tom Robinson Band, XTC, The Psychedelic Furs og Steve Hillage. Og ikke minst Meatloafs megaselger Bat Out Of Hell.

Rundgren satte definitivt sitt preg også på Cheap Trick. På Next Position Please er det aller meste som kan minne om hardrock lagt i skuffen, til fordel for et lettere lydbilde med gitarer og keyboards i et renere powerpop uttrykk. Og det fungerer fint. Lydmessig er denne plata en retur til soundet på In Color.

Det som virkelig sender denne plata opp blant de beste Cheap Trick-albumene er låtmaterialet. Her er det flust med godlåter, som setter deler av låtene på to foregående albumene i et grelt lys; Next Position Please er fri for kalkuner.

Åpneren I Can´t Take It er perfekt poprock; nydelig melodi, janglegitarer og super sang av Zander, som også har skrevet låta. Det er denne som skulle ha vært første singel fra albumet, men plateselskapet insisterte på at gruppa gjorde en versjon av The Motors Dancing The Night Away. Det er jo en godlåt, men I Can´t Take It er enda bedre. Etter sigende nektet Rundgren å produsere Dancing The Night Away og var på ingen måte fornøyd med at denne ble inkludert på albumet.

Etter I Can´t Take It kommer Borderline, som er enda bedre – man tenker hvor skal dette ende? Borderline er upbeat Roy Orbison hektet opp på sympatisk 80-talls produksjon. Og slik fortsetter det gjennom hele side 1, som er tilnærmet perfekt. På side 2 faller det hele litt, men ikke mye! Her får vi blant annet den herlige balladen Y.O.Y.O.Y og ikke minst en versjon av poprock-knuseren Heaven´s Falling. Sistnevnte skrevet av  Todd Rundgren.

Flere av låtene hadde en relativt lang forhistorie. Blant annet er noe av materialet fra innspillingene rundt Dream Police. Det gjør ingenting, og er heller et bevis på at gruppa har gjort en jobb med å vurdere låtmaterialet og satset skikkelig på å lage et godt album. Next Position Please er da også et av de albumene gruppa er mest fornøyd med selv, og flere av låtene spilles stadig på konserter.

Den originale vinylutgaven hadde tolv spor, mens kassetten hadde to bonusspor i form av You Talk Too Much og «Don’t Make Our Love a Crime. I 2006 ble albumet sluppet som nedlasting – som en «autorisert» versjon» og da hadde gruppa ryddet i rekkefølgen på låtene og lagt et nytt spor, Don’t Hit Me With Love. You Say Jump and Dancing the Night Away var da lagt til slutt som bonusspor. Jeg synes fortatt den originale rekkefølgen på vinylen spiller best.

Plata ble ingen storselger og nådde bare 61 plass i USA. Direkte ufortjent spør du meg.

Rating: 7,5/10