Can – Flow Motion (Virgin LP, 1976)

1) I Want More; 2) Cascade Waltz; 3) Laugh Till You Cry, Live Till You Die; 4) …And More; 5) Babylonian Pearl; 6) Smoke (Ethnological Forgery Series No. 59); 7) Flow Motion.

I august 1976 når I Want More 26. plass på de engelske singellistene, og gir Can en overraskende hit. I Want More er et hektende lite stykke musikk, som bobler i vei på et funky gitarriff, fengende syntheffekter og et sleipt keyboardstikk fra Schmidt. Vokalen er passe avslepent viskende og det hele er superfengende. Og faktisk helt ok, uten at det når de høydene Can var i stand til på en god dag.

I Want More var også åpningsporet på Cans andre album for Virgin Records. Flow Motion ble utgitt i oktober 1977, mens punkrevolusjonen raste.

Og midt oppe i det aggressive punkterrenget ga Can ut en mild, smått lystig og melodiøs plate, tilsynelatende helt upåvirket av omgivelsenes galskap og nyorientering. Det er smått ironisk når man vet at en sentral punkskikkelse som Johnny Rotten var svært påvirket av krautrock generelt og Can spesielt. Plata ble som vanlig spilt i Inner Space Studio i Køln.

Flow Motion er et tiltalende album, men ideene og spenningsnivået holder ikke standarden fra tidligere plater. Her er det definitivt gode ting, men også spor som nærmer seg det kjedelige og uinteressante. På denne plata flørtet Can mer åpenlyst med worldmusic-elementer, som reggae, afrikanske rytmer – og noe som må kunne kalles orientalsk funk. Gruppa hadde ikke helt fått grep om hvordan de skulle gjøre nytte av disse elementene i egen musikk og dermed ble resultatet blandet.

Åpningsporet I Want More er allerede nevnt, og denne blir supplert med …And More, som blir et coda til åpneren. Disse burde vært lagt etterhverandre og bør spilles som ett hele. Da fungerer det fint.

Deretter følger Cascade Waltz og Laugh Till You Cry Live Till You Die. Begge disse er tungt reggae inspirert, og sleper seg av gårde på uinspirert vis. Det er lett å lure på hvorfor man lot den fenomenale rytmeduo Czukay og Liebezeit bindes opp til å spille noe så rudimentert og rett frem kjedelig. Da er Babylon Pearl litt bedre med sitt kule gitarriff – Karoli spiller «rock» – og fint keyboard fra Scmidt. Men heller ikke denne er noen virkelig høydare, og fremstår kanskje bedre enn den egentlig er, der den er plassert på plata.

De to kuttene som avslutter Flow Motion er imidlertid flotte. Smoke (Ethnological Forgery Series No. 59) er nok et resultat av gruppas eksperimenterende Ethnological Forgery Serie. Smoke er en vilter, Nord-Afrika inspirert rytmeeksplosjon som banker i vei. Her er Can i storform og resultatet peker frem mot det Brian Eno og David Byrne skulle gjøre noen år senere, både i Talking Heads (tenk Fear Of Music og Remain In Light) og på deres klassiske duoalbum My Life In The Bush Of Ghosts. Eneste jeg har å utsette på Smoke er at den er over så altfor fort, fem minutter oppleves bare som en innledning. Tittelsporet strekker seg heldigvis lenger ut, og på ti minutter får vi en sløy instrumental, bygd på reggae nok en gang. Men her funker det langt bedre. Can klarer å bygge seg opp mot transen – dog uten å lodde så dypt som på for eksempel Future Days og Tago Mago. Men fint er det og særlig Karoli gjør en god jobb her, riffende og solospillende gjennom hele låta.

Totalt sett ender dermed Flow Motion opp som et frustrerende ujevnt album, og Cans svakeste så langt. Men høydepunktene på side 2 er uunværlige.

Rating: 6,5/10