Arcade Fire – Funeral (Merge Records cd, 2004)

1) Neighborhood #1 (Tunnels); 2) Neighborhood #2 (Laika); 3) Une Année Sans Lumière; 4) Neighborhood #3 (Power Out); 5) Neighborhood #4 (7 Kettles); 6) Crown Of Love; 7) Wake Up; 8) Haiti; 9) Rebellion (Lies); 10) In The Backseat.

Arcade Fire debuterte med en EP i 2003, og selv om denne var et lovende pust fra Montreal, Canada var det lite her som pekte frem mot den enorme kommersielle og kunsteriske suksessen som skulle komme gruppa til gode allerede året etter.

Arcade Fires debutalbum Funeral skulle nemlig være starten på historien om det kanskje største rockbandet som dukket opp på 00 tallet. Funeral solgte over en million eksemplarer, mottok en rekke priser og ble unisont hyllet blant kritikerne. Arcade Fire traff en nerve hos både det brede lag og hos de dypt musikkinteresserte. Et interessant og nesten nostalgisk fenomen i et tiår hvor alt løste seg opp i mikrosjangere og gitaren endelig bare ble et av mange instrumenter og uttrykk blant nye artister – «rocken er død» gaulingen nådde nye høyder.

Og ikke nok med at det smalt grundig allerede på debutalbumet, det hele skulle også vare. Når jeg skriver dette har Arcade Fire gitt ut fire album, alle med stor kommersiell suksess og stadig vekk med kunstnerisk utvikling og gevinst. Arcade Fire er noe så sjeldent som et kommersielt rockband med musikalske kvaliteter på høyt nivå. Det eneste bandet i samme divisjon pt er vel Radiohead, uten at sammenligningen er spesielt treffende. Radiohead er et mer eksperimentelt og søkende band, men appell og kritikerros har de to gruppene til felles.

Win Butler er Arcade Fires udiskutable lederskikkelse. Butler står for det meste av vokalen og spiler gitar. I tillegg er Butlers kone, multiinstrumentalisten og vokalisten Régine Chassagne, og Richard Reed Parry sentrale i gruppa. Også Perry trakterer en lang rekke instrumenter.

Arcade Fires musikalske uttrykk er preget av Butlers høyspente vokal og store sans for drama. Første lytting kan være brutal, der intens sang og nevrotisk enegi treffer deg midt i planeten. For det er ikke bare vokalen som er «voldsom» her – det musikalske uttrykket bygger oppunder. Arcade Fire er ikke redde for det pompøse, tvert i mot. Gruppa greier på snedig vis å koble vokalens nervøse energi med store arrangementer og voldsomme følelser til et svært hektende hele. Det låter grunnleggende eksentrisk, men samtidig inviterende; Arcade Fire har et vell av herlige låter.

I et klima hvor musikkkritikk domineres av litteraturstudenter vokst opp med åtti og nittitallets noiserock, indierock og des like (ref Pitchfork), er selvsagt tekstene på Funeral gjennomanalysert og tolket i filler. Og det tekstlige på Funeral har stor betydning, selv om dette aspektet har blitt overdrevet i helheten. Funeral dreier seg om å miste nære familiemedlemmer – begravelser, sorg og konsekvenser for familierelasjoner står sentralt. Og det er befriende med artister som er i stand til å sette viktige forhold på papiret og få det til å spille nydelig på lag med musikken. Det er vi sannelig ikke bortskjemt med i vår tid.

Funeral er antagelig det mest kritikerroste albumet i sitt tiår. Og det er lett å trekke musikalske tråder til band som U2 ca The Unforgettable Fire, Cure på en lys og pompøs dag, og New Order når den gjengen spiller sin form for «rock». Men også Pixies og Talking Heads bør nevnes som referanser, særlig er Butlers vokal tett på en ung David Byrne.

Alt snakk om tekster og inspirasjonskilder hadde vært totalt uvesentlig om ikke gruppa skrev gode låter og fremførte dem på fremragende vis. Og Funeral er full av fengende popmusikk, intet mindre. Rett og slett en haug fengende låter fulle av liv og ekstrem kommersiell potens.

All musikk og tekst er kreditert Arcade Fire samlet, men det er liten tvil om at det er de tre nevnte musikerne som er sentrale. Win Bulter har antagelig skrevet det aller meste her, og de tre spiller de fleste av instrumentene, selv om de har med seg hele tolv øvrige musikere.

Ti låter, ingen nevnt ingen glemt? Tja. Det er kanskje urettferig å trekke noen spor ut av helheten, men Neighborhood #2 (Laika) er flott, med sitt rop på Alex, You Can do It! over en fin melodi og et stort arrangement med trekkspill, perkusjon og strykere an mass. Er vi først i gang må den uberfengende Neighborhood #3 (Power Out) også nevnes – for en poplåt! Og da nevner jeg også Haiti , hvor ting roes litt ned og Régine Chassagne synger en vakker sang om sitt hjemland, på fransk og engelsk om hverandre.

Rating: 9/10