Blue Oyster Cult – Agents Of Fortune (Columbia LP, 1976)

1) This Ain’t The Summer Of Love; 2) True Confessions; 3) (Don’t Fear) The Reaper; 4) E.T.I. (Extra Terrestrial Intelligence); 5) The Revenge Of Vera Gemini; 6) Sinful Love; 7) Tattoo Vampire; 8) Morning Final; 9) Tenderloin; 10) Debbie Denise

I perioden mellom 1973 og 1983 skulle det komme minst et nytt album fra BOC i året. Ni studioalbum og tre livealbum ble sluppet i løpet av disse ti årene. Studioalbumene kan deles i tre perioder. De tre første albumene med svart-hvitt covere er den innledende, klassiske perioden. Deretter følger det store kommersielle gjennombruddet i 1976 med singelen Don’t Fear The Reaper og albumene Agents Of Fortune, Spectres (1977) og Mirrors (1979), hvor bandet søker et mer poporientert utrykk. Tidlig åttitall er preget av tilbakevending til et tyngre sound på Cultosaurus Erectus (1980) og Fire Of Unknown Origin (1981), før det hele faller fra hverandre med den mislykkede The Revolution By Night i 1983.

Men foreløpig har vi kommet til 1976 og BOCs store kommersielle øyeblikk, singelen (Don’t Fear) The Reaper. Skrevet og sunget av Donald Buck Dharma Roeser, er The Reaper det massene forbinder med Blue Oyster Cult. Denne låta har vært spilt på radio siden den gang da og lever fortsatt. Og det er vel fortjent; The Reaper er en melankolsk poprocker med kompleks arrangement og  varighet i tekst og melodi. The Reaper nådde helt opp til 11 plass på singellistene i USA og dro med seg albumet Agents Of Fortune til 29 plass, og etter hvert platinasalg (1 million eksemplarer). I tillegg løftet det BOC opp to divisjoner som liveattraksjon. Blue Oyster Cult var definitivt i dytten.

Agents Of Fortune er BOCs fjerde studioalbum, og det er en merkbar fornyelse i materiale og produksjon her. Musikken fremstår noen knepp lysere og lydbildet har større innslag av synth og keyboards – dermed fremstår det hele som mykere, uten å være kjedelig polert. Låtmaterialet er gjennomgående svært godt og de ti sporene utgjør en fin helhet. Gruppa er mer orientert mot melodi og harmonikk, og mindre mot rifforama og hardrock. Det betyr ikke at det ikke rockes løs her; Tattoo Vampire er rett frem hard rock, og åpningsporet This Ain’t The Summer Of Love er en hyperrocker, med mørk vokal fra Eric Bloom over en dyster tekst. En klassiker i BOC-katalogen. I andre enden av spektret finnes tilnærmet ren pop i True Confessions, den synthtunge Tenderloin og avslutningen Debbie Denise. Men uansett form; materialet holder god standard.

Agents Of Fortune ble produsert av gruppas faste produsenter Murray Krugman og Sandy Pearlman, denne gangen med hjelp av studioeier  David Lucas.

På tekstsiden har bandet skrevet åtte av ti tekster selv, Sandy Pearlman bidrar med kun en og det samme gjør Patti Smith. Richard Meltzer er fraværende. Pearlmans tekst på E.T.I. (Extra Terrestrial Intelligence) er typisk Pearlman: kryptisk sci-fi tematikk. Deilig.

Patti Smith bidrar både med tekst og vokal på den nydelige The Revenge Of Vera Gemini, hvor hun underbygger Allan Bouchards hovedvokal på suverent vis. Hun tilfører en herlig låt en unik x-faktor.

Det er fire klassiske låter på Agents Of Fortune: This Ain’t The Summer, The Reaper, E.T.I. og The Revenge Of Vera Gemini. Når resten av materialet også holder høy standard og setter vindu på gløtt så lyset slipper inn, blir resultatet gruppas fjerde glimrende album på rad. I tillegg til å bli en stor salgsuksess i USA, solgte både The Reaper singelen og albumet godt i land som U.K og Canada. Albumet ble også en stor kritikersuksess, og NME hadde plata helt oppe på sjette plass i sin kåring over årets album i 1976.

Agents Of Fortune er også et fint sted å starte for den som er nyskjerrig på denne unike gruppa.

Rating: 8/10