Can – Saw Delight (Virgin LP, 1977)

1) Don’t Say No; 2) Sunshine Day And Night; 3) Call Me; 4) Animal Waves; 5) Fly By Night.

I 1977 hadde Can vært en kvartett i tre år, selv om gruppa hadde forsøkt mulige samarbeid med blant andre Michael Cousins og ingen ringere enn Tim Hardin. Ett samarbeid med Tim Hardin høres smått vanvittig ut, og det ble da heller ikke noe av. Hardin var en stor låtskriver og sanger, men opererte i et annet terreng enn våre venner i Can. Hardin hadde noen tunge år på syttitallet, etter at herionavhengigheten hans tok overhånd. Han døde i 1980.

Den faste kvartetten i Can hadde således vært søkende i forhold til samarbeid med andre, noe som jo også hadde gitt herlige resultater i samarbeidene med Mooney og Suzuki. Likevel var overraskelsen ganske stor når Can tok opp i seg to nye medlemmer,  bassisten Roscoe Gee og perkusjonisten Reebop Kwaku. Gee hadde spilt i det fine britiske bandet Traffic, hvor han var med på deres album When The Eagle Flies fra 1974. Også Reebop Kwaku hadde spilt med Traffic, faktisk i en lengre periode enn Gee, og ble med i gruppa etter å ha blitt introdusert av Gee. Gee overtok bassjobben fra Czukay, som en stund hadde ønsket seg ut av den rollen. Czukay konsentrerte seg i stedet om elektronikk, radiobølger og litt vokal. Temmelig råflott , når man vet hvilken bassist Czukay er. Men Gee fylte rollen godt, og tilførte et funky sug som Czukay ikke hadde.

Gee og Kwaku var med på å sende Can ut i et musikalsk univers som låner tungt fra afrikansk og tredje verden musikk. Gruppa hadde vært innom dette terrenget før, men aldri så konsevent og eksplisitt som på Saw Delight. Nye medlemmer og ny musikalsk inspirasjon skulle gjøre Can godt, i allefall på kort sikt, Saw Delight er et bedre album enn forgjengeren Flow Motion – og et fint album som står seg fint i Cankatalogen. Det skulle imidlertid vise seg at dette albumet skulle bli det siste virkelige gode som Can spilte inn. Men mer om det senere.

Saw Delight åpner med den fine funken Don´t Say No, hvor påvirkningen fra de nye medlemmene er tydelig. Reebop synger over en beat som minner stygt om Moonshake fra Future Days, det låter flott og fengende; Karoli spiller både acidgitar og rein funkgitar. Og Liebezeit er på plass som aldri før. På Sunshine Day And Night er Can hektet opp i noe som nesten må kalles ren afrobeat. Låten er instrumental, med en lystig beat som bygges ut med perkusjon i alle kanaler, Schmidt og Czukay som går amok i den elektroniske lekekassa og ikke minst glimerende gitarspill fra Karoli. Siste spor på side en er den mørke Call Me. Her setter Can opp grunnlaget for det som man kan kalle proto-cosmisk disco. Roscoe Gee står for vokalen og resten av Can fyller på med fine detaljer, som gir denne et krautkosmisk flimmer der den sender deg ut i kosmos på en dansebeat. Flott avslutning på en fin plateside.

Det store høydepunktet på Saw Delight er imidlertid den herlige, lange jammen Animal Waves, som løper i over femten minutter. Her strekker Can seg ut og lager en hissig, tyktflytende amalgam av tredje verden, fusion, funk og Cans patenterte grooves. På dette instrumentale sporet spiller også Karoli nydelig fiolin. Animal Waves fortjener en plass i Can-kanonen.

Albumet avsluttes dessverre på skuffende vis. Fly By Night er en litt slapp sak som bare vandrer uinspirert avgårde. Her er Can på vei over i kjedelig fusionfunk, helt uten karakteren det meste av deres øvrige materiale hadde hatt så langt. Dessverre skulle denne låten, og ikke alt det andre fine materialet på Saw Delight, peke frem mot neste album.

Rating: 7,5/10