Cheap Trick – Lap Of Luxury (Epic LP, 1988)

1) Let Go; 2) No Mercy; 3) The Flame; 4) Space; 5) Never Had A Lot To Lose; 6) Don’t Be Cruel; 7) Wrong Side Of Love; 8) All We Need Is A Dream; 9) Ghost Town; 10) All Wound Up

Med Lap Of Luxury fikk Cheap Trick et voldsomt kommersielt gjennomslag igjen, selv om det kunstnerisk sett var et lite vellykket album.

Gruppa var under press fra plateselskapet Epic, som ikke var fornøyd med utviklingen i salgstallene til Cheap Trick. Epic forlangte derfor at gruppa samarbeidet med «profesjonelle» låtskrivere, som Diane Warren, Bob Mitchell og flere andre. Samtidig ble Richie Zito satt på som produsent, en mann som hadde bemerket seg som produsent av kommersiell hårmetal og pop.

Epic skulle oppnå det de ønsket; Lap Of Luxury ble en stor salgsuksess. Plata nådde 16. plass i USA og solgte til platina. The Flame ble sluppet på single og nådde faktisk første plass på singellistene. Også versjonen av Elvis gamle traver Don´t Be Cruel ble sluppet på singel og nådde topp 5.

Og med The Flame er vi inne på baksiden av medaljen. Denne låta er rett og slett en erketypisk, kjip, åttitalls power ballade. Så hinsides redning at det gjør vondt, det er en skam at dette har blitt stående igjen som Cheap Tricks største hit – dette flotte bandet med så mange originale, kule låter.

Hele Lap Of Luxury er skjært over en kommersiell, radiovennlig MOR/hardrock lest og pakket sammen til et hypersalgbart produkt. Det kler et originalt og oppfinnsomt band som Cheap Trick dårlig, og gruppa ble redusert til noe mye mindre enn de vitterlig var. Og dette satte seg også fast omdømmemessig; gruppa ble plassert sammen med band som var forferdelig gammeldagse og bakstreverske når grungen ruller ut fra Seattle på tidlig nittitall. Dette skulle gruppa slite med lenge.

Lytteropplevelsen er likevel litt bedre enn på forgjengeren The Doctor. Det låter tross alt noe bedre, de verste lydeksessene er dempet. Men bra låter det fortsatt ikke – gitarene er pakket inn et avdempet synthlag og trommene har den ekkoeffekten som alle tøntete produsenter insisterte på på åttitallet.

Låtmaterialet er som nevnt sterkt preget av innleide «profesjonelle» låtskrivere. Og de produserte låter uten en uvanlig vending, ingen overraskelser. Bare trygt, kjedelig middle of the road materiale du er lei av før du har hørt låtene ferdig for første gang. Sjekk for eksempel Ghost Town – helt ille faktisk. Powerballade servert av Diane Warren; jøss det er grusomt.

Er det så noen lyspunkter? Ja noen er det. Åpneren Let Go har et fint riff og en ok melodi, og er ikke verst. No Mercy er litt kul, og her står det hele seg fortsatt – selv om produksjonen er ekstremt av tiden. Best er likevel gruppas versjon av Space, som Mike Chapman skrev til Charlie Sextons debutalbum i 1985. En drøy, harry rocklåt med hektende riff og kul stemning. En skikkelig guilty pleasure. Versjonen av Don´t Be Cruel er grei, men heller ikke mer.

På Lap Of Luxury var også originalbassist Tom Petersson tilbake i folden, etter syv års fravær. Uten at det gjorde noe fra eller til.

Rating: 3,5/10