The Butterfield Blues Band – The Original Lost Elektra Sessions 1964/65 (Elektra cd, 1995)

1) Good Morning Little Schoolgirl; 2) Just To Be With You; 3) Help Me; 4) Hate To See You Go; 5) Poor Boy; 6) Nut Popper #1; 7) Everything’s Gonna Be Alright; 8) Lovin’ Cup; 9) Rock Me; 10) It Hurts Me Too; 11) Our Love Is Driftin’; 12) Take Me Back Baby; 13) Mellow Down Easy; 14) Ain’t No Need To Go No Further; 15) Love Her With A Feeling; 16) Piney Brown Blues; 17) Spoonful; 18) That’s All Right; 19) Goin’ Down Slow.

Da Paul Rotchild på slutten av åttitallet lette høyt og lavt etter originale master tapes fra innspillingene til The Doors, måtte han ut på leting i diverse lokaler rundt omkring i USA. Elektra hadde ikke akkurat tatt godt vare på mastertapes fra seksti og syttitallet, og disse var spredd rundt på diverse lager som for lengst hadde blitt overdradd til andre leietakere og eiere. Men han hadde hellet med seg. Ikke nok med at han fant Doors materialet han lette etter, han kom også over tapes The Stooges og Tim Buckley. Og jammen om ikke tapene med de opprinnelige studieinnspillingene til det som skulle ha vært Butterfield Blues Bands debutalbum også dukket opp.

Som beskrevet under omtalen av det som ble debutalbumet, ble de opprinnelige opptakene vraket. Og de ble faktisk vraket så sent som etter at albumet var trykket opp i 25000 eksemplarer. Rotschild fikk kalde føtter i absolutt siste øyeblikk.

Det er derfor morsomt å kunne lytte til disse opprinnelige opptakene så mange år senere, og vurdere selv om det var en fornuftig vurdering? Tja – jeg tror det.

På disse innspillingene, som med ett unntak er versjoner av standarder fra blueskatalogen, hører vi et ferskt band som ikke helt klarer å krabbe ut av bluestradisjonens klamme grep og skape noe eget. Selv om vi allerede her hører hvilke fenomenale talenter Paul Butterfield, Mike Bloomfield og Elvin Bishop var. Og du hører at de er på sporet av sitt eget sound, som virkelig skulle materialisere seg bare et par år senere.

Rotschild skriver i omslagsteksten at disse innspillingene var de første hvor Elektra forsøkte å spille inn tung, elektrisk musikk. Tidligere hadde det gått i akustiske folkvarianter. Og Rotschild mener at det er en hovedsak; han hadde rett og slett hverken erfaring eller utstyr til å fange råskapen og energien til gruppa på dette tidspunktet. Det skulle som kjent endre seg radikalt i løpet av svært kort tid.

Likevel er disse opptakene verdt å få med seg. Ikke minst for å høre opprinnelsen til karrierene til disse store musikerne. Og det svinger tidvis godt, selv om det er et savn at Bloomfield ikke er mer fremtredende. Han spiller lite solo her, i disse kjappe og korte, nesten punkete versjoner av låter fra Sonny Boy Williamson, Little Walter, Arthur Crudup og Willie Dixon for å nevne noen.

Om det er lite av Bloomfields sologitar, er det plenty av Paul Butterfields harmonika. Og allerede her i 1964, i en alder av 22 år var han utrolig dreven. Selv om han selvsagt skulle utvikle sin egen stil i større grad etter hvert.

Verdifulle arkivopptak, som hører med om du vil ha hele bildet.

Rating: 7/10