Arcade Fire – The Suburbs (Merge Records cd, 2010)

1) The Suburbs; 2) Ready To Start; 3) Modern Man; 4) Rococo; 5) Empty Room; 6) City With No Children; 7) Half Light I; 8) Half Light II; 9) Suburban War; 10) Month Of May; 11) Wasted Hours; 12) Deep Blue; 13) We Used To Wait; 14) Sprawl (Flatland); 15) Sprawl II (Mountains Beyond Mountains); 16) The Suburbs (continued).

Arcade Fire brukte fornuftig med tid før de slapp sitt tredje album, The Suburbs, i august 2010. Også denne gangen med stor kommersiell suksess. Albumet gikk rett inn på første plass på salgslistene i både UK og USA. Også blant kritikerne var det unison lykke, The Suburbs ble omtalt som nok en suveren utgivelse og faktisk et løft fra Neon Bible. Personlig holder jeg en knapp på Neon Bible, men The Suburbs er også et herlig album.

The Suburbs tar for seg brødrene Butlers oppvekst i surburbia, nærmere bestemt i The Woodlands, en forstad til Houston, Texas. Win Butler mangler heller ikke på dette albumet ambisjoner om å trekke de store linjene sammen; en sang er fortsatt ikke en bare en sang. Tankene går til en ung Pete Townshend og hans storslåtte rockoperaer og tematikk. Men Butler drar det hele fint i land, uten at hverken tekst eller musikk bryter sammen under de storstilte ambisjonene.

Tittelsporet åpner ballet og setter standarden med de første tekstlinjene:

In the suburbs I,
I learned to drive and you told me we´d never survive.
Grab your mothers keys we´re leaving.

Tekstheftet er fullt av bilder fra nettopp suburbia. Alle bildene og tegningene i heftet (og omslaget) har et grått skjær av tapt tid over seg. Det passer fint med albumets tematikk, der Butler ser tilbake på oppveksten. Butlers tilnærming er inviterende, vi presenteres hverken for for en glorifisering eller en svartmaling av livet i forstaden. Her er det mer av en balansert beskrivende stil, som gir plass til refleksjon, og som sender tankene tilbake til egen oppvekst. Tekstene er fine beskrivelser av alt fra frykten for «de andre» elevene på high school, armbrudd, å kjede seg om sommeren og mye mer.

Musikalsk sett er albumet en fortsettelse av de to foregående albumene, men The Suburbs har også elementer av fornyelse. Butler har sin meloditeft intakt, og det er mange låter som griper tak ganske så umiddelbart – selv om også The Funeral trenger noen gjennomlyttinger før det hele åpner seg på vidt gap. Om melodilinjer og låtoppbygging er lett gjenkjennelig Arcade Fire, er det til dels store endringer i arrangementer og lydbilde. Åpningssporet er et godt eksempel, der den lunter avgårde på et lystig pianoriff over noe som nærmer seg en shuffle. Sammenlingnet med åpningsporet på Neon Bible, den klaustrofobiske og dypt pompøse Black Mirror, låter The Funeral åpen, mindre voldsom og svært inviterende. Også vokalen til Butler er mindre nevrotisk her, lett gjenkjennelig selvsagt – men med en tilkjempet følelse av ro.

Meloditeften er som nevnt inntakt, og det er en haug fine låter på The Suburbs, selv om det for første gang sniker seg inn et par spor man kunne klart seg uten. Med seksten spor på sekstitre minutter blir det en stor dose, og en smule økonomi i låtutvalg hadde gjort helheten enda sterkere.

Men som sagt – mye fint her; Tittelsporet er nevnt – en herlig innledning på albumet. Modern Man er en av de beste rett frem rocklåtene Arcade Fire har skrevet, og den er fint og sobert arrangert. Denne er varig!

Rococo stikker seg ut på en fin måte, med et svimlende strykerarrangement kastet inn i miksen, under en dronende melodi båret på akustiske gitarer og skjønnsang i bakgrunn fra Régine Chassagne. Og glem ikke «armbruddsangen» Empty Room – nok en fin rocklåt. Og slik kan man fortsette gjennomgangen av gromlåtene albumet gjennom, med et par mindre inspirerte øyeblikk her og der.

The Suburbs fikk Grammy for årets beste album, for en gangs skyld et ok valg av den senile gjengen.

Rating: 8/10