The Animals – Animals (Columbia LP, 1964)

1) Story of Bo Diddley; 2) Bury My Body; 3) Dimples; 4) I’ve Been Around, 5) I’m in Love Again, 6) The Girl Can’t Help It; 7) I’m Mad Again; 8) She Said Yeh; 9)The Right Time; 10) Memphis; 11) Boom Boom; 12) Around and Around

The Animals var en av første store britiske R&B gruppene som dukket opp på sekstitallet og er en gruppe som har satt solide spor etter seg i rockhistorien. Det var flere store personligheter i The Animals, og disse skulle markere seg både som musikere, produsenter og managere i musikkbransjen.

Opprinnelsen til The Animals finnes i The Alan Price Combo, et Newcastle band som drev med R&B og var kjent som en vilter live opplevelse, faktisk så vilter at deres lokale tilnavn var nettopp The Animals. Alan Price Combo bestod av Alan Price (keyboards), Chass Chandler (bass), John Steel (trommer) og Hilton Valentine (gitar). I 1962 ble den unge vokalisten Eric Burdon med i gruppa og straks etter byttet de navn til The Animals.

I Eric Burdon og Alan Price hadde The Animals to sterke personligheter og musikere. Alan Price var en framifrå keyboardist som satte sitt preg på alt han var med å på å spille inn. Hans særegne tone og evne til løfte kontemporær og bitvis enkel R&B til en drivende, svett amalgam av ungdommelig kåtskap og svart tradisjonsmusikk var helt sentral for The Animals. I Eric Burdon hadde The Animals en av de største hvite bluessangerne som noengang har kommet fra Storbrittania. Han hadde ingen stor rekkevidde på stemmebåndene sine, med det tok han igjen til gangs med kraft og finesse. Han brukte stemmen til å sette stemning; han visket, brølte, tok kunstpauser – alt for å øke intensiteten og dramaet i materiale til The Animals.

Tidlig i 1964 flyttet The Animals til London, kom under vingene til produsent Mickie Most og fikk en kontrakt med EMI Columbia. De slapp ganske så umidddelbart sin første singel, en låt av Snooks Eaglin kalt Moma, Don´t You Tear My Clothes. Denne ble en liten hit og nådde til 21. plass i UK.

Med sin neste singel smalt det skikkelig. Eric Burdon hadde oppdaget en gammel blues låt kalt House Of The Rising Sun, gjennom Bob Dylans debutalbum. House Of The Rising Sun skulle bli The Animals store gjennombrudd. Den nådde førsteplass både i UK og i USA. Og The Animals versjon av denne gamle folk/blues tradisjonslåten skulle sørge for at Eric Burdon og The Animals for alltid har risset sine navn med gullskrift inn i rockens historie. House Of The Rising Sun er et mesterverk i The Animals hender, en dyster ballade som er perfekt for Burdon og Price. En av tidenes beste singler, intet mindre.

The Animals fulgte opp med I´m Crying som sin tredje singel. Også denne ble en pen fremgang, med 6. plass i UK og 19. plass i USA.

Allerede i februar 1964 hadde gruppa spilt inn det som skulle bli deres debutalbum, før de tre singlene ble sluppet. «The Animals» ble sluppet i USA i september 1964 og i november sammen år i UK. Og her begynner en ganske forvirrende katalog med sine første krumspring. Det var ganske vanlig på denne tiden at album hadde forskjellig innhold på engelske og amerikanske utgaver. Så også med The Animals, faktisk på alle dere tre første album.

«The Animals» ble produsert av Mickie Most og bestod utelukkende av coverlåter, med unntak av at Eric Burdon tar seg friheter med Bo Diddleys Story Of Bo Diddley, hvor han forteller en kostelig historie om hvordan Bo Diddley reagerte da han fikk høre The Animals fra scenen. Det vil være synd å si at han var imponert, uten at det synes å rokke en tøddel ved Burdon solide ego og enorme pågangsmot.

Coverlåtene er hentet fra gruppa store forbilder. «The Animals» inneholder blant annet tre versjoner av John Lee Hooker låter, to av Fats Domino og to av Chuck Berry. I tillegg kommer andre kjente spor og enkelte tradisjonslåter.

«The Animals» er et herlig tidsdokument over en britisk R&B gruppa med stor forståelse for og innlevelse i svart blues og R&B. Eric Burdon er fenomenal som vokalist, at han kun er 23 år her er vrient å forstå. Han høres ut som om han har levd et langt liv på buler i de amerikanske sørstatene. Og bandet er på hugget hele veien, selvsagt med Alan Price som bandleader og primus motor. Slik blir dette materialet du har hørt i haugevis av andre versjoner aldri kjedelig lytting. Og så skal det selvsagt legges til at mange av disse låtene ikke var spesielt kjente blant ungdommer i 1964.

Det er mange høydepunkter her, men jeg liker særlig godt versjonene av John Lee Hooker låtene. Den seige, lange I´m Mad er et skremmende dypdukk i sjela til unge Burdon; han tar denne til seg på effektivt vis. Boom Boom har et av tidenes mest ikoniske riff, og her sper Alan Price på med fett orgel. Dimples er ikke stort dårligere; for en låt! Også denne med drivende elektrisk piano fra Price.

Resten av plata funker også glimrende. Det låter riktignok ikke spesielt kraftfullt; det får innspillingsmulighetene i 1964 ta mye av skylda for. Men det ødelegger ikke for opplevelsen, det er bare å skru opp til elleve.

«The Animals» ble en pen salgssuksess og nådde 6 plass på albumlistene i UK og 17 plass i USA.

Rating: 8/10