Arcade Fire – Reflektor (Merge Records 2cd, 2013)

1) Reflektor; 2) We Exist; 3) Flashbulb Eyes; 4) Here Comes The Night Time; 5) Normal Person; 6) You Already Know; 7) Joan Of Arc; 8) Here Comes The Night Time II; 9) Awful Sound (Oh Eurydice); 10) It’s Never Over (Oh Orpheus); 11) Porno; 12) Afterlife; 13) Supersymmetry.

Arcade Fires fjerde studioalbum innebar en temmelig radikal fornyelse av gruppas uttrykk. Reflektor er preget av ekteparet Butler og Chassagnes felles tur til Haiti, Chassagnes foreldres hjemland. Her fikk Butler ørene opp for nye musikalske impulser, og da særlig den lokale Rara -musikken. Rara er sterkt perkusjonspreget festmusikk med metallpiper, maracas og trommer som sentrale instrumenter. Og det hele dynkes i den lokale voduens mystisme.

For å realisere disse påvirkningene i egen musikk fikk gruppa med seg LCD Soundsystems James Murphy til å produsere Reflektor, sammen med gruppas faste samarbeidspartner Markus Dravs. James Murphy har med LCD Soundsystem levert flere sterke album med en kritthvit, insisterende og nesten hysterisk funk. Han blander inspirasjon fra svart funk med kantete krautrock, til et originalt og særdeles hektende hele. Han burde dermed være rette mann for Arcade Fire, gitt deres inspirasjoner og utgangspunkt for Reflektor.

La det være sagt med en gang; Reflektor når aldri de svette, monotone høydene LCD Soundsystem nådde i sine beste stunder. Men det var sikkert ikke meningen heller. Reflektor er mer av en mildt tilbakeholden dans rundt discokula; en glossy, dansbar oppdatering av Arcade Fires sound og låtskrivning. Det låter særdeles fett, rett og slett. De to første sporene er fantastiske; Reflektor og We Exist hisser godt, med stort løft i refrengene og tung bass i bunn. Det smaker av natt i storbyen, glitter og designer drugs. Og plata holder god kvalitet tvers igjennom, men den stikker ikke like hardt hele veien; Reflektor når ikke like dypt og inderlig som gruppas tidligere album. Om det er lydbildet som gir det hele en viss distanse, eller om det er låtmateriale som ikke er helt like sterkt som tidligere er vanskelig å sette helt fingeren på. En kombinasjon?

Men Reflektor er et godt album, uten tvil. Butler har fortsatt solid meloditeft inntakt og det var nødvendig med en fornyelse av gruppas uttrykk. Da får man heller tåle å savne intensiteten fra Neighborhood #3 og My Body Is A Cage, og konstatere at Reflektor er vanskeligere å elske uforbeholdent.

Reflektor er bredt anlagt, åttifem minutter musikk fordelt på to discer. Og på tekstsiden siden spares det heller ikke på kruttet. Inspirasjonen for omslag og tekst kommer fra den brasilianske filmskaperen Matrcel Camus sin film Orfeu Negro, fra 1959. I filmen forflyttes den greske myten om Orpheus og Eurydice til det datidige Brasil.

Orpheus var sønn av Apollo og giftet seg med den vakre Eurydice. De levde lykkelig som gift en kort periode før Eurydice dør. Orpheus tar med seg lyren sin og reiser til Hades for å hente henne. Du kjenner historien. Dette bakteppet, samt diverse tanker og estetikk fra filosfien og historien danner visstnok bakteppet for tekstene. Her mangler det virkelig ikke på ambisjonene. Sleng også inn en låt om Joan D´Arc og det hele er på plass. Pretensiøst sa du? Ja det er det ingen grunn til å lure på. Men det er likevel fint å høre på musikken, lese tekstene og kjenne at det er noen som våger å være progressive og ambisiøse i dagens musikkterreng av one hit wonders og «kids vil bare høre en låt, albumet er dødt».

Arcade Fire tør og prøver.

Rating: 7,5/10