Blue Oyster Cult – Mirrors (Columbia LP, 1979)

1) Dr. Music; 2) The Great Sun Jester; 3) In Thee; 4) Mirrors; 5) Moon Crazy; 6) The Vigil; 7) I Am The Storm; 8) You’re Not The One (I Was Looking For); 9) Lonely Teardrops.

Selv om livealbumet Some Enchanted Evening ble en stor kommersiell suksess, satt skuffelsen fra salget av det siste studioalbymet, Spectres, hardt i gruppa. Etter det store kommersielle gjennomslaget med The Reaper og albumet Agents of Fortune, hadde BOC forventet å ri videre på den kommersielle medbølgen når de slapp Spectres. Slik gikk det som kjent ikke og gruppa bestemte seg for en liten restart i forbindelse med innspillingen av Mirrors. BOC dro til California og spilte inn mesteparten av plata der, og første gang uten Pearlman og Kruger som produsenter. På Mirrors er det Tom Wehrman som produserte, og han kjenner vi blant annet fra de første, klassiske Cheap Trick platene.

Det er ingen tvil om at BOC la full tyngde i å lage et kommersiellt, skinnende produkt denne gangen. Mirrors er et barn av sin amerikanske tid, en periode hvor new wave og punk riktignok eksploderte, men også en tid hvor stor, kommersiell hardrock hadde et solid grep på det platekjøpende publikum. Og at Mirror trykker på de rette knappene er det ingen tvil om; poppal produksjon med passe tunge gitarer og synthmarinering ? Check. Ballademateriale tilpasset radio? Check. Edgy kvinnelig back up vokal? Check. Ut av det hele kom det to paradokser; Mirros solgte ikke bedre enn til 44 plass på albumlistene i USA, altså ingen bedring fra Spectres. Og; Mirrors er faktisk et godt album – på tross av (på grunn av?) all sin markedstilpasning. Og selv om det som helhet ikke når helt opp til foregående bragder er det et album alle BOC interesserte må ha nærme hjertet sitt.

Mirrors har lite tungrock i seg, og er klart inspirert av popmusikk og kontemporær dansemusikk. BOC hadde likevel så mye egenart og karakter at det ble BOCmusikk ut av det hele. Et godt eksempel på dette er bruken av kvinnelige backup vokalister; de fikk med seg ingen ringere enn Ellen Foley og Genya Ravan. To særpregede, sterke New York stemmer og to ualminnelige kule damer. Ellen Foley skulle slippe flere fine soloplater på starten av åttitallet og Ravan var både artist og produsent. Disse to setter sitt preg på flere spor, blant annet åpningssporet Dr. Music. Dr Music er en urfunky danserocker med tunga godt planta i kinnet, og det er vanskelig å ikke smile lett rødmende når man hytter med neven og gauler med i refrenget.

På Mirrors får vi også de første fruktene av gruppas samarbeid med Michael Moorcock. Moorcock var en anerkjent fantasy-forfatter og ikke minst  leverandør av tekster til spacerockkongene Hawkwind. Hans odde univers passet som hånd i hanske til BOCs mytiske og sci-fi opphengte univers. Det skulle komme flere låter med tekster av Moorcock på senere plater, og det første bidraget her, The Great Sun Jester, er en typisk BOC låt med fin sang og melodi av Bloom.

Den vakre, såre balladen In Thee ble sluppet på singel, men nådde kun opp til 74 plass på singellistene i USA. Ufortjent spør du meg, In Thee er et nydelig lament over tapt kjærlighet og en av BOCs aller peneste og mest emosjenelle sanger. Den er skrevet av Lanier, og er lett å lese som en tekst om hans havarerte forhold til Patti Smith. In Thee ble sunget av Buck Dharma Roeser med sin lyse røst, som passer utmerket til denne type materiale.

Mirrors er fri for kalkuner, men alt er ikke like minneverdig. Tittellsporet og Moon Crazy sklir forbi uten å feste seg spesielt, selv om det er helt ok når de står på. Og Lonely Teardrops er litt vel kalkulert AOR, som kun reddes av fint gitar spill og Foley og Ravan.

De tre låtene som da ikke er nevnt, er imidlertid svært gode. The Vigile er en episk, lang typisk BOC låt med store ambisjoner i arrangement og melodi. Den veksler mellom et rett i øret pop refreng og progresssive parter til god effekt. Og den sklir rett over i et annet høydepunkt, I Am The Storm, hvor vi får et av de eksemplene på Blooms rockvokal, i en låt som ligger tett på materiale fra Agents Of Fortune og Spectres. Teksten bygger også opp under den tunge melodiføringen.

Også poprockeren You´re Not The One, må nevnes. Skrevet og sunget av Albert Bouchard dytter den frem en enkel rocktekst over en en fin melodi og den flerstemte sangen BOC var så gode på.

Dermed rundet Blue Oyster Cult av syttitallet med sitt sjette gode studioalbum på rad. Seks studioalbum og to livealbum på syv år var resultatet av Blue Oyster Cults beste tiår, både kommersielt og kunstnerisk.

Rating: 7,5/10