Can – Rite Time (Mute LP/cd, 1989)

1) On The Beautiful Side Of A Romance; 2) The Withoutlaw Man; 3) Below This Level (Patient’s Song); 4) Movin’ Right Along; 5) Like A New Child; 6) Hoolah Hoolah; 7) Give The Drummer Some; 8) In The Distance Lies The Future.

I desember 1986 gjenforenes Monster Movies-besetningen av Can i et studio i Frankrike. Libezeit, Karoli, Czukay og Schmidt tar med seg ingen ringere enn Michael Mooney i studio, for første gang siden 1971. Resultatet av innspillingene blir ikke utgitt før i 1989, ti år etter det forrige Can-albumet.

Rite Time er en etterdønning som gruppa kunne spart seg. Rite Time er et skuffende album, bare litt bedre enn minikatastrofen Out Of Reach. Musikalsk sett er man riktignok tilbake i tradisjonelt Can-terreng, det vil si tilbake til tiden før Roscoe Gee og Reebop Kwaku kom med i gruppa. Produksjonen er heller ikke så værst, en kledelig oppdatering av lydmessige verdier til et sent åttitalls sound, uten at dette tiårets mest belastede produksjoneksessser dukker opp her. Problemene er knyttet til låtmaterialet og til Mooneys innsats.

Låtmaterialet er, med noen få unntak, preget av lite utviklede ideer og få minneverdige riff og melodilinjer. Materialet består hovedsaklig av kortere låter, det er lite av det jammende transeorkesteret Can her. Mooney var aldri en melodisterk vokalist der han skled rundt i lydbildet, men han holdt det hele sammen på sitt vis – og var i stand til å knytte Europa til rockrøtter i USA. Så er dessverre ikke tilfelle på Rite Time, hvor han sliter seriøst med å holde tonen. Da blir det hele anstrengt, og er det noe Can hadde trengt med det svake låtmaterialet som finnes her, så var det nettopp en Mooney i slag. For det er selvsagt potensiale når denne gjengen samles; verdens grimmeste rytmeseksjon – Liebezeit og Czukay – er fortsatt på plass og det er mange fine detaljer fra Karoli og Schmidt.

Lyspunkter finnes heldigvis. Kommer du deg igjen de fire første sporene, dukker den fine balladen Like A New Child opp. Denne strekker seg over syv deilige minutter, og holder fin temperatur der den flyter frem over oppfinnsomt trommespill og hektende detaljer. Også Give The Drummer Some er ok, et midtempo lament over det som har vært; Canmusikk som minne over hva Can var i stand til når de var som best; en repeterende rytmefigur, detaljer og vokal på rundreise i grooven. Den avsluttende In The Distance Lies The Future er heller ikke helt borte der den henger løst sammen – her beviser Liebezeit at han er herre over tiden.

For en mann.

Rating; 4,5/10