The Animals – Animal Tracks (Columbia LP, 1965)

1) Mess Around, 2) How You’ve Changed; 3) Hallelujah I Love Her So; 4) I Believe to My Soul; 5) Worried Life Blues, 6) Roberta; 7) I Ain’t Got You; 8) Bright Lights, Big City; 9) Let the Good Times Roll, 10) For Miss Caulker; 11) Roadrunner

The Animals fjerde singel var nok en coverlåt, denne gangen av Nina Simones vidunderlige Don´t Let Me Be Misunderstood. Produsent Mickie Most insisterte på at denne slepenede , blå balladen ble satt mer fart i. Resultatet var en hektisk versjon, selvsagt med den utrolige høyden denne låten har i refrenget, men likevel merkelig kavete. Og hvorfor gjøre noe sånt når man har den formidable bluesvokalisten Burdon i sin midte? Svaret er kommersielle hensyn; Mickie Most forlangte at den ble speedet opp for å lettere nå ut til ungdommen. Og den gjorde den selvsagt, med 4 plass på singellistene i UK og 15 plass i USA.

The Animals fulgte opp singelsuksessen med en versjon av Sam Cookes soulklassiker Bring It On Home To Me, som gruppa gjorde om til en pianodrevet ballade som passet Burdon perfekt. Og dermed var en nytt hit i boks med 4 . plass i UK, dog kun 32. plass i USA. Hverken Don´t Let Me Be Misunderstood eller Bring It On Home To Me skulle bli med på Animals andre album.

The Animals andre langspiller, Animal Tracks, ble spilt inn i på slutten av 1964 og i begynnelsen av 1965. Mickie Most var produsent også denne gangen, og besetningen på innspillingene var den samme som på debutalbumet. Alan Price hadde imidlertid forlatt The Animals da plata ble utgitt i mai 1965. Price skulle gå videre til en lang karrierre, i første omgang med Alan Price Set, som slapp to album i 1966 og 1967. Han skulle også bli med på reunionen med originalbesetningen i 1977. Price ble etterhvert erstattet med Dave Rowberry, som hadde spilt med Mike Cotton Sound.

Bak et snodig cover, med gruppa dresset opp som soldater sittende på en jernbanelinje, fant man nok en gang en samling coverlåter av giganter innen den svarte musikken. Denne gangen riktignok også med en originallåt, Burdons pianoblues For Miss Caulker. Den holder plassen sin på albumet, uten å utmerke seg spesielt.

Animal Tracks var litt roligere og mer bakpå enn debuten, og manglet litt av den råskapen som gjorde det albumet til en så smittende energibombe. Uten at det kan sies annet enn at gruppa også her fremsto som en sulten gjeng unggutter med krutt i frasparket. Animal Tracks var også mer pianodrevet, og det er en fornøyelse å høre den unge engelskmannen Price spille piano som en old schoold dude fra New Orleans.

Høydepunkter denne gangen var tre låter hentet fra Ray Charles. Mess Around (riktignok skrevet av Ahmet Ertegün) Hallelujah I Love Her So og I Believe to My Soul gjøres i herlige, svingende versjoner. Og på Hallelujah viste også Hilton Valentine hvilken fin gitarist han var.

Chuck Berrys How You´ve Changed ble gjort som en lazy pianoblues, levert med stor innlevelse av Eric Burdon. Og tar vi med at Al Smith og John Vincents Roberta gjøres i en knusende rock & roll versjon og at The Animals gjorde en herlig versjon av Bo Diddleys Roadrunner kan vi oppsummere at Animal Tracks var et godt andre album.

Albumet sørget for fortsatt suksess i UK, med 6. plass på albumlistene. I USA gikk det dårligere, med en 57. plass som bestenotering.

Rating: 7,5/10