Marc Hollander / Aksak Maboul – Onze Danses Pour Comattre la Migraine (Kamikaze Records LP, 1977)

1) Mercredi matin; 2) (mit 1) Saure Gurke (aus 1 Urwald Gelockt); 3) Animaux Velpeau; 4) Milano per caso; 5) Fausto Coppi arrive!; 6) Chanter est sain; 7) Son of l’idiot; 8) DBB (Double Bind Baby); 9) Cuic Steppe; 10) Tous les trucs qu’il y a là dehors; 11) Ciobane; 12) The Mooche; 13) Vapona, not Glue; 14) Glympz; 15) Three Epileptic Dances; 16) Autre chose d’autre; 17) Mastoul Alakefak; 18) Comme on a dit

I 1977 stiftet de to belgiske musikerne Marc Hollander (keyboards, treblåsere, perkusjon) og Vincent Kenis (gitar, bass) gruppa Aksaks Maboul. Hollander hadde spilt i den belgiske proggruppa Cos, som ga ut flere gode album på syttitallet. De to fikk etter hvert med seg Marc Moulin (keyboards), som hadde en karriere innen jazz og blant annet ga ut det fine soloalbumet Sam Suffy i 1975, og Chris Joris (perkusjon, keyboards). I tillegg fikk gruppa hjelp av Catherine Jauniaux på litt vokal.

Marc Hollander var samtidig med i bandet The Honeymoon Killers, som ikke må forveksles med det amerikanske noiserockbandet med samme navn. Han skulle også stifte det svært innflytelsesrike plateselselskapet Crammed Disc i 1980. Crammed Disc skulle utgi mye fint på åttitallet, blant annet Minimal Compact, Tuxedomoon, Zazou Bikaye, Colin Newman og norske Bel Canto.

Onze Danses Pour Comattre la Migraine ble utgitt på det lille plateselskapet Kamikaze Records i 1977. Kamikaze Records ble stiftet av Marc Moulin, og skulle også utgi debutalbumet til The Honeymoon Killers samme år.

Aksaks Mabouls debutalbum er et vennlig, mildt lystig album, med innfall og utfall over hele 18 spor på snaue 48 minutter. Her er det stor sjangerforvirring, hvor alt fra jazz, etniske varianter, elektroniske spor og en slags progressiv rock utgytes uten noe slags frykt for at retten som skal serveres inneholder for mange smaksopplevelser. Det er utstrakt bruk av trommemaskin, noe som gir musikken et lett, nesten tilforlatelig preg. Man kan ane inspirasjon fra artister som Frank Zappa, Univers Zero, RIO ala Art Bears og Henry Cow, men Aksak Maboul klarte å skape et eget univers ut av inspirasjonskildene sine. Musikken er i all hovedsak instrumental, med kun mindre innslag sang fra gjestevokalist Catherine Jauniaux.

Musikkens skiftende preg gjør at albumet er vanskelig å få helt taket på, men det medfører også at du ikke blir lei. Når det i tillegg er mange gode melodiske vendinger og oppfinnsomme arrangementer her, blir albumet varig og tåler gjentatt lytting.

Det er mange høydepunkter på Onze Danses. Særlig fin er prototeknovarianten Mastoul Alakefak, som peker frem mot Detroit tekno snaue ti år senere. Også den afrikanske perkusjonsfesten Glympz er hektende lytting – og la oss ikke glemme den trommemaskinsdominerte Saure Gurke, som er rar på en fin måte. Men egentlig er det urettferdig å trekke frem enkeltspor; dette albumet må høres i sin helhet.

Sjangerspill og musikalsk glede i all sin prakt.

Rating: 7,5/10