Blue Oyster Cult – Cultosaurus Erectus (Columbia LP, 1980)

1) Black Blade; 2) Monsters; 3) Divine Wind; 4) Deadline; 5) The Marshall Plan; 6) Hungry Boys; 7) Fallen Angel; 8) Lips In The Hills; 9) Unknown Tongue.

På Cultosaurus Erectus søkte BOC å finne tilbake til sitt tidligere hardt rockende jeg, etter et par album hvor et poppete og skinnende lydbilde hadde dominert uttrykket. Dermed var det retur til New York for innspilling av nytt album, og denne gangen med Martin Birch som produsent. Birch hadde en kredibel cv, han hadde vært tekniker eller produsent for band som tidlig Fleetwood Mac, Deep Purple, Rainbow, Wishbone Ash og Black Sabbath. Han skulle også produsere Iron Maidens fire første album. Birch kom rett fra jobben som produsent for Black Sabbaths Heaven And Hell, og var sannsyligvis en av årsakene til at BOC og Sabbath turnerte USA som felles headlinere på Black And Blue Tour i 1980/81. Det finnes en vhs video av en konsert fra denne turneen, som dessverre aldri har blitt oppgradert til dvd.

Cultusaurus Erectus har da også et tyngre uttrykk enn de foregående albumene, uten at vi snakker heavy metal, heller en oppdatering av tidlig BOC til åttitalls NWOHM produksjonsverdier. Her har BOC igjen laget et gitaralbum, og det låter slett ikke verst. Produksjon og instrumentering kler låtene på albumet, uten at Cultusaurus når helt opp til gamle høyder – til det er låtmaterialet for ujevnt. Men det som er bra på plata er av høy kvalitet.

Side en er full av herlig, patentert BOC magi. Åpningssporet Black Blade er en nytt samarbeid med Michael Moorcock. Her har Moorcocks mest kjente figur Elric of Melniboné og hans sverd Stormbringer hovedrollen. Full-on fantasy her altså, og melodi og spill følger fint opp. Black Blade er en klassiker i BOC katalogen, med sin kombinasjon av tung rock, progressive stikk og gigantiske riff. Herlig. Monsters er ikke mye dårligere, der Bloom synger en låt av Albert Bouchard. Monsters er en fengende og snodig blanding av hard rock og jazz – et merkelig brekk kommer flere ganger med full jazz vibb – som BOC også hadde brukt noen ganger tidligere med god effekt.

Eric Bloom er hovedvokalist på Cultusaurus Erectus, noe som passer uttrykket godt – han er hard rock vokalisten i BOC, uten tvil. Han synger også på Buck Dharma Roesers Divine Wind, en seig, fet rocker med skummel stemning – og nok en gang vises gruppas enorme melodistyrke seg frem. Side en avsluttes med den lyse Deadline, skrevet og sunget av Roeser. Nok en gang en sterk melodi, og med et arrangement som bryter opp i den tunge stemningen. På Deadline dominerer akustiske gitarer og synth, fint.

Etter side en var det bare å konstatere at BOC var på sporet av en klassiker, men det hele faller dessverre litt sammen på side to. The Marshall Plan, som åpner side to, er kjedelig. En slags minirockopera, med en historie om rockstjernen Johnny. Her hører vi salige Don Kirchner (produsent, låtskriver, manager for blant andre The Monkees) introdusere Johnny og riffet til Smoke On The Water dukker opp. Det høres jo kanskje forlokkende ut, med låta er ikke det store og det hele endrer opp for langt ut i Spinal Tap-land. Heller ikke den påfølgende Hungry Boys er noe særlig til låt, en slags new wave variant som humper avgårde. Da er Fallen Angel mer typisk BOC, en poprocker med godt driv og fint spill av Lanier. Lips In The Hills er også grei, men ikke mer; en hyperrocker som prøver å være The Red And The Black, men som kaver for mye.

Klart best på side to er den avsluttende Unknown Tongue. Skrevet av Albert Bouchard sammen med David Roter og sunget av Eric Bloom, har denne det nødvendige løftet og en minneverdig melodi som gjør at den fester seg for godt.

Cultosaurus Erectus nådde 34 plass på albumlistene og var en kommersiell opptur for BOC.

Rating: 7,5/10