Can – Delay (Spoon LP, 1981)

1) Butterfly; 2) Pnoom; 3) Nineteen Century Man; 4) Thief; 5) Man Named Joe; 6) Uphill; 7) Little Star Of Bethlehem.

Det som skulle ha vært Cans første album ble spilt inn i Schloss Norvenich i 1968 og 1969. Albumet som aldri ble noe av skulle hatt den snodige tittelen Prepared To Meet Thy Pnoom. Plateselskapet rynket som kjent på nesa og resultatet ble lagt i skuffen. Men våre venner ga som kjent ikke opp og gøyv løs på nytt, og resten er historie, som det heter. Monster Movies ble resultatet av nye forsøk, og vips var Can i gang med en albumgullrekke  som står særdeles støtt i rockhistorien.

Prepared To Meet Thy Pnoom ble imidlertid ikke glemt, og albumet så dagens lys i 1981. Under tittelen Delay ble materialet utgitt på Cans egen label Spoon. Senere utgaver er titulert Delay 1968.

Det er samme besetning på Delay som som det var på Monster Movies. Det betyr at de fire ridderne av den hypnotiske beat (Czukay, Karoli, Liebezeit og Schmidt) har selskap av den amerikanske shaman Malcolm Mooney på vokal. Mooney skulle som kjent slutte etter utgivelsen av Monster Movies, og rakk kun noen spor på Soundtracks (1970) før han forsvant ut av bildet. Han dukket så opp for et litt begredelig gjenhør på det unødvendige reunion albumet Rite Time i 1989.

Delay er en vikitg brikke i Can-puslespillet, og det er mye god musikk her – som står støtt på egne bein. Musikken fremstår som et forspill til Monster Movies. Fundamentet er en garasjeaktig variant av dronende Velvetrock iblandet funky rytmefigurer, med en potent Mooney ravende over det hele. Delay er ikke like monumental som Monster Movies, mer av en litt ilter og umoden lillebror. Låtene er kortere og helhetsinntrykket er ikke fullt så imponerende.

Men jøje meg, vi får svært sterke ting servert på de trettisyv minuttene Delay varer. Åpningsporet Butterfly er primetime tidlig Can; en ondskapsfull, dyster drone piskes frem av Liebezeits trommer og Schmidts orgel, mens Mooney herjer over det hele med «Dying Butterfly»-chanting. Butterfly varer i åtte minutter og kunne godt vært mye lenger. Herlig.

Pnoom- et slags tittelspor?- er et halvt minutts rytmer under en undrende saksofon, og på Nineteen Century Man er vi tilbake i Butterfly terreng, tidlig Cangarasje. Helt ok, men ikke på nivå med Butterfly (men hva er egentlig det?). Da er Thief bedre, og nok et høydepunkt. Her er tempoet senket ned i et monotont melankolsk bad, som en hes Mooney plasker rundt i, mens Karoli spiller sår, livslei gitar – husk han var kun nitten år her. Utrolig.

Deretter følger Man Named Joe, som nærmest må beskrives som garasje soul-funk med en ilter Mooney syngende høyt i registeret; en dansbar, stresset beat holder interessen – men et stort Can nummer er det ikke. De to siste låtene på Delay er imidlertid gode eksempler på tidlig Can. Uphill hamrer avgårde på en låst Liebezeit/Czukay beat, med Karoli på acidgitar tvers igjennom nesten syv minutter. Og Mooney holder på (med) sitt. Krautgarasje ala Velvet Underground på et slott i Vest-Tyskland, intet mindre.

Delay går inn for landing med den smule Little Star Of Bethlehem. En slags blues, med Mooney som en åndelig bror av Beefheart, der han leker med ord og variasjoner over et tema som ikke finnes; absurditet ala krautrock.

Delay viser at Can var på plass med sin unike visjon allerede i 1968. Det skulle bare litt foredling til før det smalt med Monster Movies.

Og det smellet ringer fortsatt i ørene på populærmusikken.

Rating: 7,5/10