The Animals – Animalisms (Decca LP, 1966)

1) One Monkey Don’t Stop No Show; 2) Maudie, 3) Outcast; 4) Sweet Little Sixteen; 5) You’re On My Mind; 6) Clapping; 7) Gin House Blues; 8) Squeeze Her, Tease Her; 9) What Am I Living For; 10) I Put a Spell on You; 11) That’s All I Am to You; 12) She’ll Return It

The Animals fulgte raskt opp Animal Tracks med en ny singel. Denne gangen med en nyskreven låt av Brill Buidling ekteparet Barry Mann og Cynthia Weil. We´ve Gotta Out Of This Place skulle bli The Animals andre ikoniske låt, nesten helt der opp ved siden av House Of The Rising Sun. We´ve Gotta Get Out Of This Place er en kraftfull rocklåt av sin tid, med en hissig, brølende Burdon som gir alt i en tekst om å flytte, komme bort og starte et nytt liv. Og det hele ble satt til en nydelig melodi med et voldsomt, ungdommelig løft. Det er ingen tvil om at denne låten satte sitt preg på en ung Bruce Springsteen. Og hør tekstene på Born To Run; det er en videreføring av tematikken fra denne singelen fra 1965. Singelen ble da også en kjempehit, med 3. plass i UK og 13. plass i USA.

Etterhvert begynte samarbeidet med Mickie Most og Columbia å skrante, og gruppa ville videre. The Animals fikk kontrakt med Decca, men før de begynte å spilte inn musikk for den labelen, slapp de en siste singel for Columbia. It´s My Life var nok en klassisk rocklåt, med en buldrende Burdon i front og med en tekst som fulgte opp tema fra forgjengeren. Dermed var enda en hitsingel på plass, denne gangen med 7. plass i UK og 23. plass i USA, som bestenotering.

Gruppas første singel for Decca var den gamle Inside Looking Out, skrevet av far og sønn Lomax. Her fortsetter Animals veien mot et rock-utrykk av tiden, selvsagt med doser av blues og R&B blandet inn. Inside Looking Out er overraskende krass, både i lydbilde og i tekst. En besk rocker som beskriver smerten over å sitte i fengsel. Lite kommersiell tiltross, den nådde 12. plass i UK og 34. plass i USA.

Etter denne singelen forlot John Steel gruppa og ble erstattet av Barry Jenkins, som kom fra gruppa The Nashville Teens.

The Animals hadde enda en legendarisk sekstitallslåt i ermet i Don´t Bring Me Down, som skulle bli gruppas siste singel i UK. En rocklåt skrevet av et annet Brill Building ektepar, Goffin og King. En klassiker som står seg ved siden av House Of The Rising Sun og We´ve Gotta Go Out Of This Place. The Animals var selvskrevne på hitlistene nå, og Don´t Bring Me Down nådde 6. plass i UK og 12. plass i USA.

Til innspillingen av sitt tredje album, Animalisms, fikk gruppa med seg den unge amerikaneren Tom Wilson som produsent. Wilson har fått skrevet sitt navn inn i rockhistorien med gullskrift, etter å ha jobbet med Sun Ra, Cecil Taylor, Bob Dylan, Simon & Garfunkel, Velvet Underground og Mothers Of Invention. Da han startet samarbeidet med The Animals kom han fra innspillinger med Bob Dylan; han var med på Bring It On Home To Me albumet og singelen Like A Rolling Stone. Wilson hadde også nylig jobbet med Freak Out!, Mothers Of Inventions debutalbum.

Animalisms henter navnet sitt fra George Orwells dystopiske roman 1984, hvor animalisms er betegnelsen på prinsippene som det nye liberale dyresamfunnet skulle bygges på. Uten at dette kan spores på noe vis i musikk eller tekst på plata. For her kjører Animals videre med sitt faste albumkonsept; også denne gang består materialet hovedsaklig av coverlåter av svarte artister. Dog skal det sies at Burton og Rowberrys hostet opp to originallåter, i tillegg til Rowberrys kuriositet Clapping, som består av nettopp klapping i litt over ett minutt. Snodig.

På låtskriversiden er det dermed mange kjente fjes, så som Chuck Berry, Joe Tex, Otis Blackwell og ikke minst John Lee Hooker. The Animals gjør en suveren versjon av Hookers Maudie, denne kjærlighetserklæringen fra Hooker til kona. Burton synger med full brunst og kraft. Her viser han til fulle hvilken enorm sanger han var. Versjonen av Ediie & Ernies soulbelter Outcast er ikke stort dårligere, og nok en gang er det Burton som redder showet. Det er smått utrolig at det er en guttunge midt i tyve årene fra Newcastle, England som bæljer ut sin brunst her.

Tom Wilson tok godt vare på The Animals på denne plata. Han ga gruppa en oppdatert, mer kraftfull lyd – nærmere rock enn hva de hadde vært på de to foregående albumene. Dette kledde gruppa godt, den høyspente og energiske musikken deres spratt rett ut av høyttalerne og opp i trynet på deg.

Selv om det energisk rockende dominerer, var det også plass til ballader på Animalisms. Burdon og Rowberrys egenskrevne You´re On My Mind er en herlig soulballade, med sedvanlig sang av Burton og piplende orgel fra Rowberry. Også Gin House Blues er i balladeterreng, men her er det det tunge og syndefulle alkoholmisbruket som beskrives, i denne versjonen av Bessi Smiths gamle bluesstandard – og dermed blir uttrykket mørkere og beskere. Men Burdon behersket dette også.

Det som hindrer Animalisms å nå helt opp blant klassikerne er delvis mangelen på originalmateriale og delvis at noen av coverlåtene blir litt rudimentære. Chuck Berrys Sweet Little Sixteen tilføres for eksempel ikke all verden.

Men for en sanger og for en energi.

Rating: 7,5/10