Aqsak Maboul – Un peu de l’âme des bandits (Crammed Discs LP, 1980)

1) Modern Lesson (Bo Diddley); 2) Palmiers en pots (Trio / Tango); 3) Geistige Nacht (Rondo); 4) I viaggi formano la gioventu (Truc Turc); 5) Inoculating Rabies (Pogo); 6) Cinema (Knokke) 23:03; 6a) Ce qu’on peut voir avec un bon microscope; 6b) Alluvions; 6c) Azinou crapules; 6d) Age route brra ! (Radio Sofia)

Mye hadde skjedd for Marc Hollander og venner da det var tid for å spille inn album nummer to. Gruppa hadde blant annet blitt en del av Rock In Opposition- bevegelsen. Opprinnelig bestod Rock In Opposition nettverket av fem grupper; Henry Cow, Samla Mammas Manna, Stormy Six, Univers Zero og Etron Fou Leloublan. Disse fem gruppene samlet seg under banneret «The music the record companies don’t want you to hear». Det ble lagt vekt på dyktighet og musikalsk skolering, politisk ståsted var langt ute på venstresiden – noen var åpent kommunistiske. Musikalsk kom de fleste av gruppene fra progressiv rock og jazzrock, influenser som ble videreført med et avantgardistisk tilsnitt, innslag av «kammer-rock» og med en viss sympati for punkens frigjørende energi. Resultatet ble en uhyre interessant avantprog og en haug med fine plater. 12. mars 1978 gjennomførte RIO-gruppene en endags festival i England, hvor engelskmenn ble kjent med disse glimrende gruppene fra Italia, Belgia, Sverige og Frankrike, i tillegg til primus motor for RIO-«bevegelsen» Henry Cow.

I 1979 ble det gjennomført en ny RIO-festival, denne gangen i Italia, og med tre nye navn på plakaten – i tillegg til de originale fem, minus Henry Cow. Henry Cow hadde imidlertid (delvis) gjenoppstått som trioen Art Bears, som var et av tre nye navn. De andre nye gruppene var Art Zoyd og Aksak Maboul. Og dermed er vi fremme ved oppspillet til Aksak Mabouls andre album. Marc Hollander hadde blitt kjent med Chris Cutler og Fred Frith fra Henry Cow/Art Bears, og inviterte disse til å ble med på innspillingen av Un peu de l’âme des bandits.

Chris Cutler og Fred Frith satte sitt tydelige preg på dette albumet. Aksak Maboul, nå under navnet Aqsak Maboul, ble forvandlet fra et lystig, vimsete og orkester til et skarpt, avantgardistisk, progressivt band. Musikken er dypt eksperimentell, med et vell av forskjellige uttrykk pakket sammen i et mer helhetlig stykke musikk, enn hva tilfelle var på det første albumet. Side en består av fem spor, hvor tittelen bak hvert enkelt er gitt et tillegg av en «dans, fra åpningsporets «Bo Diddley, via tango, rondo, tuc tuc til en avsluttende pogo. Musikalsk er det svært variert. Åpningssporets vrengte og skeive Diddley beat realisert via treblåsere og Friths funkgitar, er suveren. Deretter får vi en liten pustepause i den ganske så streite tangoen Palmiers en pots, før avantproggen reiser seg som en akustisk vegg på Geistige Nacht. Her kan linjene lett trekkes til Henry Cow.

I viaggi formano la gioventu er tungt arabisk inspirert, med intenst perkusjonsarbeid av Cutler og igjen suverent blåserarrangement. Side en avsluttes med den avsindige Inoculating Rabies; to minutter illsint lo-fi punk under treblåsere lagt helt fremme i lydbildet. Utrolig.

Hele side to dekkes av den 23 minutter lange Cinema. Cinema er et knusende stykke avantprog, med delvis improviserte og delvis komponerte partier. Dette er musikk langt utenfor alfarvei, som likevel bør ha mye å tilby alle musikkinteresserte med et åpent sinn. Cinema må regnes som et av hovedverkene i RIO-musikken overhodet, der den utforsker musikalske landskap fra det ambiente, til det nesten gitarfrikende, til østlige klanger, via improv, parodi på Radio Sofia (!) og tilbake.

Etter utgivelsen av Un peu de l’âme des bandits forsøkte Marc Hollender seg på et tredje Aqsak- album. Dette ble imidlertid lagt på hylla, og han vendte nesa mot sitt andre prosjekt The Honeymoon Killers. Det tredje Aqsak-albumet skulle ikke se dagens lys før i 2016.

Rating: 8/10