Can – Live Music 1971-1977 (Spoon 2cd, 1999)

1) Jynx; 2) Dizzy Dizzy; 3) Vernal Equinox; 4) Fizz; 5) Yoo Doo Right; 6) Cascade Waltz; 7) Colchester Finale; 8) Kata Kong; 9) Spoon.

Live Music 1971-1977 ble opprinnelig utgitt som del av en samleboks, med liveopptak fra 1972, en dokumentar og diverse annet. Til glede for de som ikke var tilstede når denne limiterte godbiten var tilgjengelig i cirka et øyeblikk, ble cdene senere sluppet som en frittstående utgivelse.

Innspillingene består av opptak fra England og Tyskland i perioden 1972 til 1977; tittelen er misvisende så vidt jeg kan se. Det finnes ikke materiale fra 1971 her.

Dessverre er lydkvaliteten varierende, fra det helt ok til middels bootleg nivå. Og det er synd, for noe av kraften forsvinner på veien til dine høytalere, når lyden ikke er bedre enn den er her. Det er helt sikkert gjort det beste ut av kassetopptak og amatøropptak gruppa har kommet over, men lydkvaliteten er en minus på Live Music.

Når det er sagt, er Live Music et verdifullt dokument over et av syttitallets viktigste band. Det er fint å høre hvordan Can strekker seg ut, samspiller og utfordrer. Opptakene er en kombinasjon av liveversjoner av materiale fra studioalbumene, og noen voldsomme, frie improvisasjoner og jammer; fire av syv spor havner i sistnevnte kategori. Slik blir Live Music ett dokument over hvor grenseløse og kompromissløse Can kunne være live. Deler av materialet her er dypt avantgardistiske utskeielser, som den jevne rockfan må ha hatt problemer med å svelge den gang det begav seg på Can-konsert.

Og det er friform som åpner ballet; Jynx er seksten minutters spacerock går mot krautrock, uten at noen finner veien ut. Etterhvert forsøker et funky orgel å bryte gjennom tåka, uten å makte og fri seg fra Liebezeits insisterende rytmikk. Fritt og fint.

Et annet høydepunkt er den nesten førti minutter lange improvisasjonen Colchester Finale, innspilt i -nettopp- Colchester, England i mai 1972. Her får vi en realisasjon av Tago Mago magi, hvor bandet sakte bygger opp mot en inkorperert versjon av Halleluhwah. Can besatt en ufattelig kraft på denne tiden, og det hele fremstår som en kulminasjon av rock-som-rock. Når Can var på dette nivået var de helt øverst i den avantgardistiske endren av rocken, sammen med Velvet Underground ca Sister Ray, Grateful Dead med Dark Star ca 1972 og Fushitsushas to livedobler fra sent åtti/tidlig nitti tall.

En versjon av Spoon, også dette opptaket fra 1972, er også et høydepunkt. Den lille snutten på tre minutter fra Ege Bamyasi er her dradd ut til fjorten minutter. Og en nydelig versjon er det, med Damo i storform. Nok et bevis på kraften i Can.

Spoon og Colchester Finale er det eneste stoffet fra 1972 her. Resten består av fem opptak fra 1975 og to fra 1977. Opptakene fra 1975, da det kun var kjernebesetningen på plass i Can (Liebezeit, Czukay, Karoli, Schmidt), viser at Can fortsatt var svært viltre og iltre live, selv om studioalbumene fra denne tiden hadde et mer dempet, nestenambient uttrykk. Jynx er nevnt, men også versjonene av Dizzy, Dizzy og Vernal Equinox fungerer fint. Og jammen om det ikke trås til med en nesten-instrumental, kul versjon av Yoo Doo Right, opprinnelig fra debutalbumet Monster Movies.

1977 er representert med to kortere kutt, Fizz og Cascade Waltz. Her har de fantastiske fire fått med seg Roscoe Gee på bass. Futten har gått ut av Can på dette tidspunktet, og gruppa fremstår her som energiløse og litt kjedelige.

Rating: 7/10