Cheap Trick – Special One (Cheap Trick Unlimited cd, 2003)

1) Scent Of A Woman; 2) Too Much; 3) Special One; 4) Pop Drone; 5) My Obsession; 6) Words; 7) Sorry Boy; 8) Best Friend; 9) If I Could; 10) Low Life In High Heels; 11) Hummer

Etter den lengste pausen mellom to studioalbum i hele karrieren var Cheap Trick tilbake med et nytt studioabum i juli 2003. Seks år etter Cheap Trick II, og fortsatt med originalbesetningen inntakt, slapp gruppa Special One løs på verden. Uten at noen brydde seg nevneverdig, plata nådde kun 128. plass på listene i USA og sakk som en stein. Det var ikke bare publikum som var lunkne, Special One fikk gjennomgående dårlige kritikker også. Det synes jeg er urimelig, for Special One har definitivt sine sider – selv om det ikke er blant Cheap Tricks beste album.

Special One består av elleve låter, skrevet av gruppa selv, stort sett i samarbeid mellom Nielsen, Zander og Petersson. I tillegg har Steve Albini bidratt på My Obsession. Gruppa har produserte plata selv, med hjelp fra Chris Shaw. Og Cheap Trick er seg selv på dette albumet, heldigvis må jeg si. En mild oppdatering til 2000 tallet finnes riktignok, men her holdes powerpop fanen høyt. Produksjonen kler musikken godt, den er fri for «moderne» fremmedelementer, og setter opp et vennlig, passe skarpt lydbilde for gitarer, keyboards, bass og trommer. Og inspirasjonskildene er de samme som alltid; Beatles, Big Star, klassisk britisk låtskriving ala Kinks og The Who. Og hvordan kan det bli feil, når dette legges i gryta sammen med Cheap Tricks evne til å skru sammen fengende og varige låter?

Spesial One gir oss den sedvanlige kombinasjonen av raske låter, ballader og eksperimentelle ting. Dette albumet har ikke de stormende hard rock-låtene som har brutt opp stemningen så fint på Cheap Tricks beste album. Det medfører at plata lider under en viss matthet, i mangel av ett bedre uttrykk. Special One slurer og går i midttempo, med noen unntak. Ett unntak er en den seige, psykedeliske rockeren Sorry Boy, med tunge gitarer og en mørk tekst spyttet ut av Zander. Best Friend prøver på noe av det samme, men denne blir masete der den velter frem på null melodi og en hysterisk Zander. Ikke bra.

Aproops The Who; ved første gjennomlytting av åpningsporet Scent Of a Woman, var det ikke umulig å tenke at Roger Daltrey hadde tatt over vokaljobben i Cheap Trick. Lytt til Zander når han tar sats her, utrolig. Det er som å høre Daltrey gauke ut en av Townshends mer potente rockere. Og Scent Of A Woman er en solid drager med herlig løft i refrenget. Selv om teksten kanskje blir litt… mye? Hyllest til kvinnen blir sjelden feil, men subtilitet er ikke denne låtens styrke, for å si det pent.

De klassiske poplåtene er representert med Too Much, My Obsession og Words. Her kommer Cheap Tricks melodistyrke til sin rett. Og disse tre er typiske rett i fletta Trick.

De tre siste sporene på plata viser frem et mer groovebasert Cheap Trick, selvsagt innenfor deres rammer. Men det er likevel en oppdatering som kler gruppa godt, uten at noen kan mistenke denne gjengen for en panisk oppdatering til ca nå.

Rating: 7/10