Eric Burdon & The Animals – Every One Of Us (MGM, 1968)

 1) White Houses; 2) Uppers And Downers; 3) Serenade To A Sweet Lady; 4) The Immigrant Lad; 5) Year Of The Guru; 6) St. James Infirmary; 7) New York 1963 – America 1968

Kun tre måneder etter The Twain Shall Meet slo Burden & Co til med enda et nytt album. På Every One Of Us skrev Burdon mesteparten av materialet selv, med noen unntak. Hvorvidt han skrev det nye materialet i forlengelsen av det forrige albumet vet jeg ikke, men i løpet av disse få månedene må Burdon ha rukket å ta en tenkepause.  Det begynner med omslaget, hvor vi møter gruppa i sort/hvitt, og Burdon poserer som den gategutten fra Newcastle han var – før psykedelia og syre tok grep om mannen. Musikalsk er det også en utvikling eller snarere retur til tidligere inspirasjoner; Every One Of Us har en sterkere bluestilknytning enn de to foregående albumene. Tekstmessig er det også en viss tilbakevending til virkeligheten; fattigfolks problemer, rasismen mot de svarte i USA, og andre sosialpolitiske forhold som gnaget på Burdon. Dermed blir Every One Of Us et mer jordnært album enn forgjengerne, selv om Burdon er like pompøs og bastant naiv i formuleringene som tidligere.

Every One Uf Os ble produsert av gruppa selv, uten Tom Wilson som hadde hatt ansvaret på de foregående platene. Uten at dette gjør den store endringen. Ny i gruppa på dette albumet var engelskmannen Zoot Money (under navnet George Bruno her). Zoot Money var en jazz- og bluesmann, og påvirket sikkert Burdon musikalsk. Etter utgivelsen skulle  Burdon gi både Vic Briggs og Danny McCulloch sparken.

Every One Of Us er et ujevnt album, til tross for forsøk på oppstramming og konsentrasjon av uttrykket. Både The Immigrant Lad og den atten minutter lange New York 1963-America 1968 er skjemmet av lange dialoger uten musikk. The Immigrant Lad er en rett så fin folk inspirert ballade, som ødelegges av Burdons behov for å banke budskapet inn med den største slegga, i form av en samtale mellom to arbeiderklasse menn på en pub i London. New York 1963-America 1968 dra i vei som en langstrakt blues/folk variant som stoppes etter seks minutter for å gå over i en dialog mellom en svart soldat og en intervjuer, hvor igjen budskapet hamres inn. «Show Don’t Tell» hadde åpenbart ikke gjort inntrykk på Burdon. Når musikken starter opp igjen er det som en rifftung jamsession som groover greit, uten å gå noe spesielt sted. Opplevelsen av et bortkastet forsøk ligger og lurer.

De mest vellykkede sporene på plata er de streitere, blues-psykedeliske variantene.White Houses blander pop, psyk og blues til en fengende låt. Instrumentalen Serenade To A Lady er en sval og beroligende liten øvelse, med nennsomt spill fra gitarist John Weider.

Versjonen av den gamle tradisjonslåten St. James Infirmary, først kjent fra Louis Armstrongs versjon fra 1928, er vellykket. Den sleper av gårde med en sitar slurende i lydbilde, med en inspirert Burdon på vokal hjemmebane; han var en enorm bluessanger.

Year Of The Guru er harsk bluesrock som røsker godt opp, men den sporer av når Burdons mas om Guru-Guru-Guru tar av. Måtehold var ikke denne gjengens styrke i 1968.

Oppsummert blir Every One Of Us et frustrerende album og noe av en tapt mulighet.

Rating: 6/10