Amon Duul II – Tanz Der Lemminge (Liberty Records 2LP, 1971)

1) Syntelman’s March Of The Roaring Seventies; 2) Restless Skylight Transistor Child; 3) The Marilyn Monroe Me­mo­rial Church; 4) Chewinggum Telegram; 5) Stumbling Over Melted Moonlight; 6) Toxicological Whispering.

Yeti ga Amon Duul II mye oppmerksomhet og velfortjent heder. Gruppa ble kåret til årets undergrunnsband i den tyske musikkblekka Muiscal Express, og fikk som kjent oppmerksomhet i England, og faktisk også i Frankrike, som ikke akkurat var kjent for å omfavne tysk kultur på denne tiden.

Før Tanz Der Lemminge ble innspilt var det noen endringer i bandbesetningen. Dave Anderson sluttet og ble med i Hawkwind, han skulle slippe på deres klassiker In Search Of Space samme år. Også Shrat sluttet, han stiftet gruppa Sameti som skulle utgi et fint album i 1972, og et mer forglemmelig album i 1974.

Tanz Der Lemminge var nok en kraftpakke fra Amon Duul II, med fire nye platesider fulle av original og varig musikk. Tanz Der Lemminge løfter både ambisjoner og produksjonsverdier ytterligere et hakk fra Yeti, og er et album på så godt som samme nivå som den klassiske forgjengeren. Også denne gangen strakk gruppa seg ut i tid og rom; tre av fire platesider er fylt av sidelange, episke komposisjoner, som trekker på både datidens progressive strømninger, videreføring av den gotisk-psykedeliske rocken fra forgjengerne og improvisasjon. Amon Duul II var på sin absolutte kreative topp i denne perioden, og Tanz Der Lemminge er både krevende og tiltalende lytting samtidig. Albumet er faktisk enklere å komme inn i og hvile i enn den skarpe, stormende Yeti og blir raskt en varig venn.

Tanz Der Lemminge viste klart at Chris Karrer og Johannes Weinzierl  var Amon Duul Vis kreative sentre. Side en er tilegnet Karrers fenomenale sangsyklus Syntelman’s March Of The Roaring Seventies. Syntelman… viser frem inspirasjonskilder fra singer/songwriter tradisjon og prog, men også en fasinasjon for lyrisk surrealisme og absurditeter. Den er særdeles melodisterk, med flott samspill mellom akustiske og elektriske gitarer, orgel og fiolin. Orgelet ble spilt av amerikaneren Jimi Jackson, som senere skulle bli med i Embryo. Han tilførte en progressive, jazzlent vibrasjon til det hele. Innledningsvis på Syntelman høres det faktisk ut som om Karrer viser frem sin indre Bowie; det hele lyder som David Jones ca Hunky Dory, merkelig – men fint.

Snur vi plata finner vi Weinzierls Restless Skylight Transistor Child. Restless er nærmere rock som spacerock; større posjoner rifforama vekslet med neddempede partier av kosmische blizz og acidfolk. Og ikke minst mind expanding sitarspill fra en annen gjest, Alois Gromer; nydelig. Tekstmessig leveres det en høyst forvirrende sci-fi historie om aliens som invaderer Amon Duul IIs kropper og slott, jøss av meg.

Side tre og fire består av instrumentale, semi-improviserte stykker. Den sidelange The Marilyn Monroe Me­mo­rial Church er en kosmisk utglidning av øverste klasse. Marilyn sklir ut i en fri improvisasjon uten noen særlig struktur å snakke om: det minner om Cosmic Jokers og kanksje særlig om Tangerine Dream ca Zeit. Og da har vi lagt lista ualminnelig høyt. Herligheten varer i nesten tyve minutter og blir aldri kjedelig, tvert i mot; synk ned, inn og bort.

Side fire henter oss hjem igjen til Uranus; tre instrumentale improv-rockere strammet tauet og sender tankene tilbake til Eye Shaking Kingdom og Archangel Thunderbird fra Yeti.

Godt å være hjemme igjen.

Rating: 9,5/10