Archers Of Loaf – Seconds Before The Accicent (Alias cd, 2000)

1) Dead Red Eyes; 2) Fabricoh; 3) Vocal Shrapnel; 4) Web In Front; 5) Let The Loser Melt; 6) Strangled By The Stereo Wire; 7) Fashion Bleeds; 8) You And Me; 9) Might; 10) Revenge; 11) South Carolina; 12) Lowest Part Is Free; 13) Plumbline; 14) Wrong; 15) White Trash Heroes; 16) Chumming The Oceans

I juni 2000 ga Archers of Loaf ut et livealbum, som en liten ettertanke i forlengelse av gruppas oppløsning året før. Seconds Before The Accident ble innspilt foran et entusiastisk hjemmepublikum i Chapel Hill, november 1998. Det fremgår ikke av liner notes om det er en konsert i sin helhet som serveres, eller om det er klippet og limt fra flere show.

Alle fire studioalbum er representert med låter i livetapning, og Seconds Before The Accident er grei å ha for fansen, men tilfører ikke Archers of Loaf katalogen noe vesentlig, utover å være et livedokument fra den gang det begav seg. Det er liten tvil om at det var artig å være tilstede på en liten klubb med Archers på scenen, og oppleve gruppa i en intim setting med såpass høy lyd at du ikke hørte din egen stygge stemme når du gaulet med Web In Front og andre av gruppas godlåter. Å lytte til liveopptaket Secondshjemme i sin egen stue på en vanlig dag er imidlertid noe helt annet.

Archers Of Loafs studioalbum er, med et lite unntak for den rudimentært innspilte debuten, preget av forseggjorte arrangementer med lag på lag av gitarer, lydeffekter, tempoforskyvninger og elektroniske pålegg. Mye av dette forsvinner på liveopptaket. Her fremstår det hele som rett frem ok spilt rock, uten at nyanser og hektende detaljer får nødvendig plass. Dermed blir det lite fristende lytting, sett opp mot studioinnspillingene. I tillegg får man følelsen av at bandet er litt matte, at gutta på tross av hjemmebane ikke klarer å mobilisere all verden av energi. Det er ikke dårlig, bare litt..dødt? Det er mulig kunnskapen om at gruppa var i ferd med å implodere preger min oppfatning for mye, men jeg tror ikke det.

Noen høydepunkter er det likevel, og de kommer på slutten av cden. Versjonen av White Trash Heroes er det smell i, og viser til fulle hvilken herlig låt dette er. Og avslutningen med Bachmann ved piano, syngende balladen Chumming The Oceans er et varig øyeblikk.

Oppsummert blir det mest for fansen og et ok historisk dokument.

Rating: 5/10