Alice Cooper – Billion Dollar Babies (Warner LP, 1973)

1) Hello Hooray; 2) Raped And Freezin’; 3) Elected; 4) Billion Dollar Babies; 5) Unfinished Sweet; 6) No More Mr. Nice Guy; 7) Generation Landslide; 8) Sick Things; 9) Mary Ann; 10) I Love The Dead.

Billion Dollar Babies ble spilt inn over en periode på fem måneder, fra august 1972 til januar 1973, og det ble benyttet diverse studioer i Connecticut, New York og London. Også denne gangen med Bob Ezrin som produsent. Bandet bestod fortsatt av de samme som hadde spilt sammen siden 1968, men denne gangen fikk de hjelp av tre gitarister i tillegg, på grunn av Glen Buxtons sykdomsproblemer. Særlig verdt å merke seg er Dick Wagner (for et navn!) og Steve Harris, som Bob Ezrin hadde rekruttert til Lou Reeds band samme året . Både Harris og Wagner skulle bidra på flere Alice Cooper innspillinger i årene som kom.

Billion Dollar Babies ble en kjempesuksess for Alice Cooper, både kommersielt og blant kritikerne. Plata nådde førsteplass på albumlistene i både USA og England og har solgt til platinum i USA.

Tittelen speiler hen til både den absurde endringen gruppa hadde opplevd i løpet av få år, og til konsumentsamfunnet som sådan. I intervjuer har gruppa fortalt om de voldsomme endringene de opplevde i løpet av to år, fra å være lutfattige musikere uten kommersiell suksess, til å oppleve at pengene formelig rant inn i strie strømmer. Det setter ord på det vanvittige å være ung og plutselig ha verden for sine føtter, både økonomisk og hva gjaldt berømmelse. Og det uten å inngå noen særlige kompromisser, men tvert i mot gjennom og herje og leve et særdeles utsvevende liv. Det skulle selvsagt få sin pris noen få år senere, men enn så lenge varte moroa. Gruppa reiste rundt i egen jet, med tidenes største rock-produksjon. Billion Dollar Babies Tour skulle sette standarden for rockshow for år fremover, og du skal ikke være i tvil om at fire slyngler fra New York ved navn Kiss fulgte nøye med. Hele stasen var også soundtrack til tidens gang; med Watergate skandalen, Deep Throat som skandalesensasjon på kino, et New York i fritt fall både hva gjaldt økonomi så vel som kriminalitet. Og selvsagt hele den hedonistiske populærkulturen på begge kystene av USA, hvor kokain og annet godteri ble fortært som nettopp – godteri.

Billion Dollar Babies er fri for svake punkter, og er ikke plaget med unødvendig «showete» låter. Hele albumet spiller som et godt hard rock/poprock album. Eneste mulige unntak er den avsluttende I Love The Dead, som med sedvanlig «finesse» forteller om hovedpersonenes kjærlighet til de døde, og da snakker vi om fysisk kjærlighet, for å si det sånn. Selvsagt hinsides redning, og bedre blir det ikke når låten pakkes inn i en pen balladeform, med strykerarrangement og det hele. I Love The Dead hadde en sentral rolle i gruppas liveshow på Billion Dollar Babies turneen, og er ikke plagsom på plate heller – uten at den er et musikalsk høydepunkt her.

Musikalske høydepunkt er det ellers mange av. Billion Dollar Babies er uhyre melodisterk, og den ene stramme rocklåten følger den andre, i en enestående økonomisk og effektiv regi.

Eneste coverlåten denne gangen var åpningsporet Hello Hooray, kjent fra Judy Collins versjon fra 1968. Her i en vakker, seig innpakning med storstilt arrangement, som leverer en innledning som får det til å sitre av forventning; høyspent, elektrisk og deilig.

Om Hello Hooray var pen og nesten subtil, kan vi legge vekk den følelsen når Raped And Freezin´ bankes ut på et urriff; storstilt rock & roll, intet mindre. Dereter følger Elected, en av Alice Coopers signaturlåter. Denne er faktisk en bearbeidng av Reflected fra debutalbumet. Et av mine to favorittøyeblikk på plata følger deretter, med tittelsporet. Av alle mulige personer fikk gruppa med seg folk sangeren Donovan på vokal på denne. Og det er jo ualminnelig snodig å høre Donovan bælje ut en supervulgår tekst sammen med Alice. Men det fungerer helt utmerket – old Donster fremstår nesten skremmende i all sin engelske prakt. Jammen om han ikke kunne ha blitt en utmerket glamrocker.

Generation Landslide er mitt andre favorittøyeblikk på plata. Her fremstår gruppa nesten-sofistikerte, i en fin låt med kassegitar og trippende Bo Diddley beat på halv tolv i verset, før den avslutningsvis parafraseres Stones´ Sympathy For The Devil. Dette er låten som fikk Bob Dylan til å uttrykke at Alice Cooper var en undervurdert tekstforfatter. Han hadde rett. Dette er tross alt Bob Dylans verden, vi andre er bare gjester.

Materialet fra Billion Dollar Babies har vært godt representert på konsertene til Alice Cooper gjennom hele karrieren, og det er ikke tilfeldig. Billion Dollar Babies er Alice Coopers beste album. Punktum. Her klaffer det meste; et inspirert låtmateriale, godt spilt og produsert.

Rating: 9/10