The Association – The Association «Live» (Warner Brothers 2LP, 1970)

1) Dream Girl; 2) One Too Many Mornings; 3) Along Comes Mary; 4) I’ll Be Your Man; 5) Goodbye Columbus; 6) Let’s Get Together; 7) Wasn’t It A Bit Like Now; 8) Never My Love; 9) Goodbye Forever; 10) Just About The Same; 11) Babe, I’m Gonna Leave You; 12) Seven Man Band; 13) The Time It Is Today; 14) Dubuque Blues; 15) Blistered; 16) What Were The Words; 17) Remember; 18) Are You Ready; 19) Cherish; 20) Requiem For The Masses; 21) Windy; 22) Enter The Young

Et dobbelt livealbum var vel ikke det den jevne musikkinteresserte ventet seg fra The Association, et band som hadde rykte på seg for å være en tilnærmet studiokonstruksjon, med bruk av sessionsmusikere og stram styring fra produsenter og plateselskap. Det er  et rykte som beviselig var feil, om vi ser bort fra de første platene stod gruppas medlemmer for det meste av spill og sang. Dessuten var de gode låtskrivere, selv om flere av de største hitsene riktignok var skrevet av andre. I tillegg bedrev gruppa en utstrakt turnering, og var stadig ute på veien i USA. Slik sett medvirker The Association «Live» til å fjerne tvilen om at gruppa var i stand til å spille musikken sin selv, selv om det i god syttitalltradisjon ble gjort pålegg i studio i ettertid.

Dette doble livealbumet ble innspilt på universitetet i Utah, Salt Lake City og utgitt i august 1970. Plata ble ingen storselger, og nådde kun 79 plass på albumlistene i USA. Og la det være sagt, The Association «Live» fortjener ikke å bli inkludert i listen over de klassiske livealbumene i rockens historie. Gruppa spiller riktignok sine mest kjente og beste låter på helt ok vis, og det er heller ikke noe å si på vokalprestasjonene. Det er en imponerende rekke gode låter gruppa kunne hoste opp på en konsertkveld. Utvalget er det også lite å si på, her er det flest låter fra deres beste albumene, nemlig debuten, Insight Out og The Association. I tillegg har de med begge sine første to singler, Babe, I´m Gonna Leave You og Dylans One Too Many Mornings, som det er artig å høre i livetapning. Når det er sagt så tilføres låtene heller ikke allverden. Det er lite improvisasjon og særegne versjoner, og uten at det hele er direkte planking av studioversjonene er det ikke til å komme forbi at det låter fattigere uten studioglasuren. Dermed blir fortsatt studioversjonene stort sett å foretrekke.

Det som virkelig trekker ned opplevelsen, er inkluderingen av mye prat mellom sangene. Det er forsåvidt historisk interessant at vi får den reele opplevelsen av hvordan det foregikk når det begav seg, men det gjør det hele lite lyttevennlig når stiften stadig vekk må flyttes et minutt eller to innover rillene. For om ikke mye av praten er pinlig umorsom, er den heller ikke spesielt smart og interessant. Dermed er det grenser for mange ganger du orker å høre på, før det blir kjedelig og sløs av tid.

 

Rating: 5,5/10