The Association – Stop Your Motor ( Warner Brothers LP, 1971)

1) Bring Yourself Home; 2) Funny Kind Of Song; 3) That’s Racin’; 4) P. F. Sloan; 5) Silver Morning; 6) It’s Gotta Be Real; 7) The First Sound; 8) Along The Way; 9) Travellers Guide; 10) Seven Virgins

The Association holdt ut, og sklei inn i syttitallet med langt hår og avslappet kleskode, uten at det skulle gjøre gruppa mer hip eller relevant. Deres tid som hitmakere var ubønnhørlig over, og de maktet heller ikke å fornye seg på relevant vis på de to albumene som ble sluppet i 1971 og 1972, før gruppa endelig gikk i oppløsning.

Det første av disse, Stop Your Motor, ble utgitt i juli 1971, og skulle bli deres siste album for Warner Brothers. Plata inneholdt ingen hitsingler, og albumet stoppet opp på en beskjeden 158 plass på albumlistene i USA. The Associations harmonipop var så lite i tiden som det var mulig å bli, en skjebne de delte med sine storebrødre i ånden The Beach Boys. Det var imidlertid ikke mangel på myke toner i popmusikken på tidlig syttitall, så det er litt merkelig at grupper som Beach Boys og Association var så ute som de faktisk var. Musikkverden ble oversvømt av følsomme unge menn og kvinner, som sang sine kjærlighetssanger  på det ene singer-songwriter albumet etter det andre. Softrocken var også i støpeskjeen med navn som America, Bread, Carpenters, Loggins & Messina og ikke minst Eagles.

Stop Your Motor fortjente ikke den store oppmerksomheten fra almuen; det var det klart svakeste albumet fra gruppa frem til da, og det er relativt langt mellom skålene på denne plata.

Stop Your Motor viste ett band som sliter med å finne musikalsk fotfeste og fornyelse, og som lener seg på halvgode varianter av ting de har gjort bedre tidligere. Som et slags forsvar mot idetørken tok gruppa seg enda nærmere husmorpop og easy listening; det er noe uforløst, pompøst og likegyldig over poplåtene her. Den lille, avgjørende edgen de hadde hatt tidligere er ikke lenger tilstede, og dermed faller låtene temmelig flatt til jorden. I tillegg forsøker gruppa seg på noen countrypastisjer, sjekk bare den grusomt mislykkede That´s Racin, med sin tilgjorte vokal og lettvinte parodi. Samme elementer ødelegger versjonen av Jimmy Webbs fantastiske sang P.J. Sloan. Hvordan kunne dere gutter?

Noen ok låter finnes likevel. Åpningssporet har det irriterende husmorpopskinnet, men reddes noenlunde av et voldsomt løft i refrenget. Silver Rain er også et greit forsøk, med sitt ambisiøse arrangement og sterke melodilinjer. Ellers sklir det meste forbi, uten at låtmaterialet nødvendigvis er helt håpløst; flere av låtene her hadde vært mulig å redde med en god produsent og et band med energi og oppfinnsomhet til å skape noe eget.

Rating: 3,5/10