Amon Düül II: Wolf City (United Artists LP, 1972)

1) Surrounded By The Stars; 2) Green Bubble Raincoated Man; 3) Jail-House-Frog; 4) Wolf City; 5) Wie Der Wind Am Ende Einer Strasse; 6) Deutsch Nepal; 7) Sleepwalker’s Timeless Bridge

I juli 1972 var Amon Duul II tilbake i studio, denne gang for å spille inne det som skulle bli gruppas femte album, Wolf City. Medlemmer kom og gikk i det løslig sammensatte orkesteret, men kjernebesetning på Wolf City var Renate Knaup-Krötenschwanz, Chris Karrer, John Weinzierl, Falk-Ulrich Rogner, Lothar Meid og Daniel Fichelscher. I tillegg var det i kjent «kommunal» stil en haug med gjester som bidro, blant andre kjenninger som Jimmy Jackson (orgel), Al Gromer (sitar) og Olaf Kübler. Kübler produserte også, som vanlig, denne gangen sammen med gruppa.

Wolf City er en fortsettelse av Carnival In Babylon og likevel annerledes. Gruppa holdt på det låtbaserte uttrykket fra forgjengeren, men utvidet samtidig paletten. Carnivals inspirasjon fra west-coast psykedelia og folkrock er fortsatt tilstede på Wolf City, men her er inspirasjonskildene utvidet med progressive elementer og drypp fra krautrock kolleger – særlig Popol Vuh og Can.

Wolf City endte opp som et svært tiltalende og varig album. Med sine knappe 35 minutters spilletid spant gruppa opp en bred og eksperimentell palett, godt forankret i minneverdige melodier og forseggjorte arrangementer. Amon Duul II hadde tatt store steg når det gjaldt produksjon og arrangement fra det primitive, psykedeliske skriket Phallus Dei bare tre år tidligere.

Albumet åpner med det lengste sporet, den herlige spacerock går mot acidfolk varianten Surrounded By The Stars. En mytisk, riffbasert låt sunget av Renate, med teksturer av gitarer, tablas, slag, keyboard og fiolin. Surrounded er et mesterverk av krautrock mot space og setter en høy standard. Renate holder kontrollen og rir på gruppa inn i folkvarianten Green Bubble Raincoated Man, før hun mister grepet og hele stasen velter over i et rifftungt, eksperimentelt landskap av vill bassing, vrengte gitarer og generell mayhem.

Jail-House-Frog er, som Green Bubble Raincoated Man, skrevet av Weinzierl. Og her fortsetter det i rockterreng, før det hele roes ned med piano, lyden av vann og – nettopp – frosker. Galskap.

Side en avsluttes med tittelsporet, en eksperimentell rocklåt med sang av Lothar Meid. Meids snakkesang, med tung tysk aksent, gjør det hele fremmed og mystisk.

Wie Der Wind Am Ende Einer Strasse starter som et synthtungt, kosmisk mareritt, som så slår over i folkrock med vide østlige påvirkninger. Tablas, fiolin, saksofon, tambura og clavinetflarn drysser over et latterlig stemningsfullt hippie-vannhull. Her pekes det frem mot det Popol Vuh og kanskje særlig Gila skulle drive med i årene som kom. Deretter følger det mest beryktede sporet fra Wolf City, det korte, blytunge avantmarerittet Deutsche Nepal. Her er ingen trygge under gjestevokalist og skuespiller Rolf Zachers hysteriske og onde blikk. Deutsche Nepal er gotisk, urtysk og selvpiskende, av en generasjon unge tyskere som vokste opp i brutal skam over tidligere generasjoners grusomheter.

Wolf City avsluttes med den ganske så streite midttempo rusleren Sleepwalker’s Timeless Bridge. Trommeslager Daniel Fischelscher viser seg frem som både vokalist, trommeslager og gitarist. Her nærmer Amon Duul IIs seg engelsk artrock, uten at særpreget er svekket.

Wolf City er en sjeldent økonomisk og oppfinnsom artrock plate.

Rating; 8/10