Amon Duul II – Vive La Trance (United Artist LP, 1973)

1) A Morning Excuse; 2) Fly United; 3) Jalousie; 4) Im Krater Blühn Wieder Die Bäume; 5) Mozambique; 6) Apo­ca­lyp­tic Bore; 7) Dr. Jeckyll; 8) Trap; 9) Pig Man; 10) Mañana; 11) Ladies Mimikry

Amon Duuls siste album på United Artist ble sluppet i 1973 under navnet Vive La Trance, og var starten på et nytt kapittel i gruppas historie. Før innspillingene sluttet Fichelscher og slo seg sammen med Popol Vuh. Lothar Meid gikk videre med bandet Achtzehn Karat Gold. Gruppas kjerne på innspillingen av Vive La Trance var dermed Karrer, Weinzierl, Leopold, Knaup, Rogner og nykommeren Robby Heibl. Heibl var en strengemester og bidro med gitar, fiolin og cello. Det aller meste av materialet ble skrevet av gruppa i felleskap og plata ble som vanlig produsert av gruppa selv sammen med Olaf Kubler.

Musikalsk fortsatte utviklingen mot en konvensjonell rockmusikk, en utvikling som hadde startet på den folkrockinspirerte Carnival In Babylon og spacerock-ekskusjonen Wolf City. Vive La Trance har elleve spor, og med ett unntak er låtene av det kortere slaget. Det ene unntaket er den syv minutter lange Mozambique, som står igjen som albumets største øyeblikk. Mozambique er dedikert til gerillasoldaten Monika Ertl, som ble drept av Bolivianske sikkerhetstyrker i 1973, 36 år gammel. Ertl hadde i sannhet en interessant historie, som det er vel verdt å dukke ned i. Låta er kompleks og skiftende progrock, med Knaup på vokal. Den har et løft og en høyde som stiller det resterende materialet litt i forlegenhet.

Det betyr ikke at Vive La Trance er en dårlig plate, for det er det virkelig ikke. Men Amon Dull II fremstår som et langt mer konvensjonelt rockband, der de legger seg et sted mellom semi-kommersiell rock-som-rock, progrock og kunstrock av tiden. Uttrykket er gjennomgående lett tilgjengelig, uten at plata byr på mange enestående melodier. Det er godt spilt og oppfinnsomt arrangert, med bruk av et stort antall instrumenter. Det gir låtene tekstur og spenning, som bidrar til å overskygge det faktum at låtmaterialet ofte er middels.

Det er høydepunkter her utover Mozambique, uten at disse når opp dit den befinner seg. Apocalyptic Bore er en fin, utflytende spacerocker, nærmere Wolf City enn her skulle gruppa aldri komme igjen. Folkballaden Jalousie bæres av en ekstraordinær vokal fra Renate Knaup, her høres hun ut som en blanding av Yoko Ono og Kate Bush på helium.  A Morning Excuse, som åpner plata, bæres frem av et stakkato gitarriff og krydres med elektroniske effekter. Den underlige Ladies Mimikry avslutter det hele på en fin måte. Her tar Karrer steget ut i kunstrocken; det minner om Roxy Music. Eller Brian Eno circa Here Come The Warm Jets.

Andre spor blir mer anonyme og smått traurige, som den latinsk inspirerte Manana, garasjerockpastisjen Pigman og Dr. Jeckyll, selv om disse heldigvis er i mindretall.

Amon Duul II på Vive La Trance var et konvensjonelt band uten villskapen, originaliteten og evnen til nyskapning som gruppa hadde hatt. Klarer du å akseptere det er Vive La Trance stort sett fin lytting.

Rating: 7/10