The Allman Brothers Band – The Allman Brothers Band (Capricorn LP, 1969)

1) Don’t Want You No More; 2) It’s Not My Cross To Bear; 3) Black Hearted Woman; 4) Trouble No More; 5) Eve­ry Hungry Woman; 6) Dreams; 7) Whipping Post

Da Gregg Allman døde 27 mai 2017, 69 år gammel, ble det satt en sluttstrek for historien om The Allman Brothers Band og brødrene Gregg og Duane Allman. The Allman Brothers Band står igjen som et av de definitive rockbandene i amerikansk rockhistorie. Gruppa står igjen som skapere av sørstatsrocken og var et av de største jambandene gjennom tidene. Innen rocken har Allmans kun sine like i Grateful Dead når det gjelder improvisasjonskunst og konsertopplevelse, og i sørstatsrocken er det ingen over eller ved siden. The Allman Brothers Band hadde en unik forståelse for amerikansk tradisjonsmusikk, være seg soul, country, jazz eller blues. Særlig bluesen stod brødrenes hjerte nær.

Historien om The Allman Brothers Band er også historien om unge døde musikere, Duane Allman og Berry Oakley døde begge i motorsykkelulykker tidlig på syttitallet.  Dop, krangling, oppløsninger og gjenforeninger er også en del av bildet. Men først og fremst er dette historien om et av de beste og viktigste gruppene i Amerika, særlig på første halvdel av syttitallet.

Duane og lillebror Gregg Allman vokste opp i Florida, og begynte tidlig å spille musikk. Brødrene var med i flere forskjellige grupper fra 1965 og frem til de grunnla The Alllman Brothers Band i 1969. Først en forsiktig start med The Escorts, videre under navnet Allman Joys, før de skiftet navn til Hour Glass. Under dette navnet ga de ut to album, men Hour Glass var det ingen som merket seg, platene til tross, og gruppa ble oppløst.

Duane Allman fikk imidlertid oppdrag som studiomusiker i Fame Studios i Muscle Shoals. Her var han med på klassiske innspillinger med størrelser som Aretha Franklin og Wilson Pickett. Etterhvert samlet brødrene seg igjen, og fikk med seg trommeslager Butch Trucks fra bandet 31st of February,  og Berry Oakley (bass) og Dickey Betts (gitar) fra The Second Coming. Duane Allman hadde syslet med tanken om å ha et band med to trommeslagere, og inviterte også trommeslager Jai Johanny Johanson med i bandet. Dermed var besetningen som spilte inn debutalbumet til The Allman Brothers på plass. Duane insisterte på at lillebror Gregg skulle være hovedvokalist. Gruppa fikk så kontrakt med ATCO/Capricorn og satte seg fore å spille inn et debutalbum kjapt.

Debutalbumet til The Allman Brothers Band skulle opprinnelig spilles inn i Miami med produsent Tom Dowd. Det viste seg etter hvert at han ikke var ledig likevel, og veien gikk i stedet til Atlantic Records studio i New York, hvor plata ble spilt inn i løpet av fjorten dager med Arian Barber som produsent. Barber hadde noen hektiske år rundt 1970, hvor han var involvert i produksjon av plater med The Velvet Underground, Cream, Buffalo Springfield og The Allman Brothers Band.

Den selvtitulerte debuten er et sjangerdefinerende album, med varig musikk er like sterk nesten femti år senere. Med dette albumet ble sørstatsrocken født. Så er det viktig å understreke at The Allman Brothers Band var så mye mer enn de typiske sørstatrockbanda som dukket opp etterhvert. Allman Brothers skapte en unik miks av blues, jazz, soul, rock & roll, countryrock og improvisasjoner. Gruppa hadde fantastiske, særpregede musikere og et unikt sound. De hadde en vokalist i særklasse; den unge «gamle» Gregg Allman er den største hvite soul/bluessangeren fra Amerika siste femti år. De hadde to glimrende gitarister i Duane Allman og Dickey Betts og de hadde en rytmeseksjon som ga musikken et gyngende, polyrytmisk tilsnitt. Allman Brothers hadde langt større ambisjoner enn å planke gamle blueslåter med ungdommelig energi, her var det musikalske ambisjoner og aspirasjoner i fleng, som løftet musikken ut av faste rammer og ut i det fri – særlig fra scenen. De lot seg også inspirere av det som skjedde på vestkysten av USA på slutten av sekstitallet, særlig da psykedelia. Alle de musikalske impulsene var på plass i gryta fra oppstarten, og gruppa som «ferdig» utviklet allerede på debutalbumet.

Debutalbumet står igjen som et klassisk rockalbum, tungt dyppet i bluesrock og alle de andre nevnte inspirasjonskildene. Det er ingen svake spor på plata, og flere av sporene har blitt stående som sentrale Allman Brothers låter, som ble spilt live gjennom hele gruppas karriere. Av de syv sporene, som gjøres unna på drøye trettitre minutter, finner vi fem Gregg Allman låter og to coverlåter. I Don´t Want You No More av av Spencer David og Edward Hardin setter stemningen, en drøyt to minutter lang instrumental. Her er det meste på plass; to sologitarister, gyngende komp og Gregg Allmans hammondorgel. Det frie, luftige drivet med det sanseløse rytme- og solispillet sklir rett over i den seige bluesen It´s Not My Cross To Bear, sunget av en tjueto år gammel Gregg Allman – han høres ut som om han er sytti. Nydelige gitarsoli av Duane og Betts setter prikken over i’en på en av gruppas definitive bluesballader.

Greggs Black Hearted Woman og versjonen av Muddy Waters Trouble No More setter opp farta, med et himmelsk gyng, bluespower fra Gregg Allman og eksepsjonelt slidespill fra storebror Duane.

Snur vi plata åpner det med den røffe Every Hungry Woman,  som kan minne om tidlig Santana, og nok en gang med gynget som kiler så godt, og en Gregg i beskt, blått humør. Every Hungry Woman er likevel bare en oppvarming før plata avsluttes med to av de definitive Allman Brothers låtene. Først den syv minutter lange Dreams, kanskje min favorittlåt med gruppa. Et drømmende (kremt) løft i denne, som bæres frem på svømmende hammond, og undertrykk i gitarbruk; subtilt og gripende. Plata avsluttes med Whipping Post, med et farlig bassdriv, grisefett gitarspill og en tekst hvor Gregg er lei, han er ferdig med å bli hundsa. Whipping Post ble også en stor livefavoritt, som gjerne ble strukket ut i lange versjoner fra scenen.

«The Allman Brothers Band» er en klassisk amerikansk rockplate. Publikum var riktignok litt trege på avtrekkeren, plata nådde kun en mager 188 plass på albumlistene i hjemlandet.

Rating: 9/10