Alice Cooper – From The Inside (Warner Brothers LP, 1978)

1) From The Inside; 2) Wish I Were Born In Beverly Hills; 3) The Quiet Room; 4) Nurse Rozetta; 5) Millie And Billie, 6) Serious; 7) How You Gonna See Me Now; 8) For Veronica’s Sake; 9) Jackknife Johnny; 10) Inmates (We’re All Crazy)

Etter King Of The Silver Screen-turneen forstod Alice at han måtte gjøre noe med alkoholproblemet sitt. Den noe originale løsningen var å legge seg inn på et mentalsykehus i New York. Opplevelser fra sanatoriumet satte solid preg på mannen, som valgte å basere hele sitt fjerde soloalbum på erfaringer og opplevelser fra dette oppholdet. Omslaget viser en sårbar, sliten Alice med vidåpne, tomme øyner og halvåpen munn. Lang unna den selvsikre kjekkasen og spradebassen som slynget ut fornærmelser til voksengenerasjonen og fyret opp kidsa til umoralsk oppførsel.

Plata skulle ikke bli den store kommersielle suksessen, med en 60. plass som beste på albumlistene i USA. Singelen How You Gonna See Me Now gjorde det dog bedre, med en 12. plass på singelistene. From The Inside fikk også ris av kritikerne, litt ufortjent etter min mening.

Hele tekstuniverset er som nevnt basert på oppholdet. Det gjelder både låter med beskrivelser av hans egne erfaringer, men også en rekke karakterer han hadde observert under oppholdet dukker opp; vi får høre om både Nurse Rozetta, Millie And Billie, Veronica og Jackknife Johnny. Sterkest, og iblant dyneløftende privat inntil det flaue og parodiske, blir det når Alice beskriver sine egne opplevelser i låter som From The Inside, The Quiet Room og How You Gonna See Me Now. Her får vi høre om mislykkede forsøk å kutte opp håndleddene, innestenging på «stillerommet» og mer til. Man kan saktens flire og gremme seg litt over en gammel tøffing som eksponerer sitt personlige forfall. Men bak overdrivelsene og det bastante språket er det en ærlighet og oppriktighet som er vrien å avfeie.  From The Inside var temmelig modig av Alice. Han fikk hjelp til tekstene av Elton Johns faste samarbeidspartner Bernie Taupin, som skrev alle tekstene sammen med Cooper.

Musikalsk skiller From The Inside seg ut fra sine forgjengere. Også på den musikalske siden var folk fra Elton Johns sirkler sentrale. Eltons faste musikere Davey Johnstone (gitar) og Dee Murray (bass) spiller på hele albumet, sammen med Dick Wagner, som fortsatt er med på gitar, og Dennis Conway på trommer. I tillegg er størrelser som Steve Lukather, David Hungate og ikke minst Rick Nielsen fra Cheap Trick med på enkelte spor. Nielsen spiller gitar på tittelsporet, som er en potent, kommersiell poprocker.

From The Inside ble produsert av ingen ringere enn David Foster, denne superkommersielle produsenten som har stått bak ufattelige mengder polert MOR og pop. Foster er noen av et skjellsord i «kredible» rockkretser og han har stått bak mye ugreie fra folk som Celine Dion, Josh Groban, Barbara Streisand, Michael Buble og det som verre er. Men på From The Inside gjorde han en jobb det står respekt av. Sammen med musikerne sørget han for en fokusert og profesjonell setting for Alice, med et bearbeidet låtmateriale, som er godt arrangert og rett i fletta. Selvsagt med Fosters stjernestøv og polish, men det fungerer som en kommersiell, fengende poprock-plate, som er lett å sette på og som fester seg.

From The Inside er fri for de håpløse kalkunøyeblikkene fra foregående plater, og spiller godt tvers hele veien. Det er langt fra råskapen og kvaliteten på Alice beste ting, som f. eks. Billion Dollar Babies, men det er ikke verst. From The Inside er nevnt. Andre høydepunkter finner du lett; The Quiet Room er en fin ballade, det samme er How You Gonna See Me Now. Den tredje balladen Millie And Billie er kanskje vel søt, men Alice har med seg Marcy Levy i duett, så vi sier ok da. Marcy Levy skulle femten år senere ligge åtte uker på første plass i England med låta Stay, som en del av duoen Shakespears Sister. Den grisete og skumle Nurse Rozetta er også en høydepunkt, med sin leie tekst og funkrock-røffe innpakning. I det hele tatt pakkes de utleverende og sære tekstene inn i et polert lydbilde – noe som gir en merkelig tiltrekkende effekt. Det gjør From The Inside til en spesiell opplevelse, men jeg liker den godt.

Snodig.

Rating: 7,5/10