Alice Cooper – Flush The Fashion (Warner Brothers LP, 1980)

1) Talk Talk; 2) Clones (We’re All); 3) Pain; 4) Leather Boots; 5) Aspirin Damage; 6) Nuclear Infected; 7) Grim Facts; 8) Model Citizen; 9) Dance Yourself To Death; 10) Headlines

Et og et halvt år etter From The Inside var det klart for et nytt Alice album. I den grad fansen ble overrasket over From The Inside, var det nok enda mer hodekløing når Flush The Fashion braste ut av høytalerene. For her tok Alice en formidabel venstre sving, og omfavnet new wave generelt og synthrock spesielt. The Cars hadde hatt stor kommersiell suksess med et lignende uttrykk, noe som åpenbart inspirerte Alice. Han tauet inn Roy Thomas Baker som produsent, mannen som hadde produsert de fire første Cars-albumene. På musikersiden var det også endringer. Dee Murray og Dick Wagner var ute, og ble erstattet med Fred Mandel (keyboard og gitar) og John Cooker Lopresti (bass). Davey Johnstone og Dennis Conway var fortsatt med. Dette fine bandet får ikke all verden av låtmateriale å jobbe med, og lydbildet kler heller ikke Alice Cooper spesielt godt.

Flush The Fashion heter plata, men det er vel det motsatte av det som gjøres; Her omfavnes et sterilt, synthtungt lydbilde, som var så hot på denne tiden. Og sammenligningen med The Cars faller ikke spesielt heldig ut for Alice. Der The Cars beveget seg i et slikt lydbilde med snert, energi og solid låtmateriale, blir det noe tamt og matt over det hele på Flush The Fashion. Låtene tar sjelden av og blir mer sjangerøvelser enn selvstendige, gode låter. Det er rett og slett for få minneverdige melodier på plata. Og selv om Alice hadde hatt evnen til å gjøre mye ut av lite tidligere, makter han ikke det i noen særlig grad her. Lydbildet kler hverken Alice stemme eller tekstunivers. Han har evne til å kle opp den mest rånete hardrock og de mykeste ballader med særpreg og glimt i øyet, men fikk for lite å jobbe med her.

Det blir riktignok aldri ille å lytte til Flush The Fashion, kun en opplevelse av matthet og at det hele sklir forbi uten å hekte i noen særlig grad. Albumet er også sjeldent kort med sine snaue 29 minutter. Det tyder vel på at det ikke var all verden av materiale tilgjengelig. I 1980 var Alice nok en gang på kjøret, og behovet for å ha hodet inne i barskapet eller medisinskapet var nok større enn lysten til å skrive gode sanger.

Flush The Fashion åpner med en versjon av Music Machines garasjeklassiker Talk, Talk. For så vidt et godt valg, men gjengen får ikke mer enn en ok versjon ut av denne perlen. Singelen Clones er bedre, med et hektende cyberriff som funker godt, selv om vi fortsatt er et stykke unna en klassisk Alice single. Clones nådde 40 plass på singellistene og dro faktisk med seg albumet opp til en 44. plass på listene i USA. Også Pain er hørbar, her er mannen i tradisjonelt tekstunivers, med et fint arrangement og en ok popmelodi. Ellers sklir det meste umerkelig forbi, så greit at det nesten blir ugreit.

Rating: 5/10