The Allman Brothers Band – Wipe The Windows, Check The Oil, Dollar Gas (Capricorn 2LP, 1976)

1) Introduction by Bill Graham; 2) Wasted Words; 3) Southbound; 4) Ramblin’ Man; 5) In Memory Of Elizabeth Re­ed; 6) Ain’t Wastin’ Time No More; 7) Come & Go Blues; 8) Can’t Lose What You Never Had; 9) Don’t Want You No More; 10) It’s Not My Cross To Bear; 11) Jessica

I november 1976 slapp Capricorn et dobbelt livealbum med Allman Brothers. Da hadde gruppa allerede gått hver til sitt. Platas kommersielle gjennomslag ble begrenset, i hvert fall i forhold til tidligere suksesser. Medlemmene i bandet var heller ikke spesielt fornøyd med Wipe The Windows, Check The Oil, Dollar Gas heller. Feil låtutvalg, dårlig miks, billig cover – alt var galt. Uttalelsene var sikkert preget av bitterhet mot hverandre, irritasjon over hele situasjonen og generelle nedturer på grunn av dop og elendighet. Uansett er det merkelig at de var så negative, da medlemmene står selv oppført som produsenter.

Lytter man til Wipe The Windows i ettertid er det ikke tvil om at dette er en verdifull dokumentasjon over et formidabelt liveband, selv uten Duane Allman. Besetningen på opptakene er Gregg Allman, Dickie Betts, de to trommeslagerne Jamoe og Butch Trucks, samt nykommerne Chuck Leavell på piano og Lamar Williams på bass. Selvsagt setter fraværet av Duane Allman sitt preg på det hele, men selv uten den musikalske lederen var de et fantastisk liveband. Det er viktig å ha med seg at denne inkarnasjonen av Alllman Brothers faktisk var den mest populære, det store gjennombruddet var i boks og det var dermed denne utgaven av gruppa mesteparten av fanskaren fikk oppleve fra scenen.

Opptakene spenner fra nyttårsaften 1972 til 24 oktober 1975, med en overvekt av opptak fra 1973. Opptakene fra 1973 er herlige, her hører vi et spillesugent Allman Brothers, som blant annet leverer knalle versjoner av materiale fra Brothers & Sisters. Vi får versjoner av Wasted Words, Southbound og Rambin’ Man på en rekke, hvor alle overgår studioversjonene. Hele side to fylles med en ambient, sval og jazzy versjon av In Memory Of Elisabeth Reed. Gruppa fortsatte med kun en gitarist etter Duane Allmans bortgang, og Dickie Betts gjør godt fra seg, men her er han også godt supplert med Leavells elektriske orgel, som er med å gi uttrykket en helning mot fusion. Så fyller også Gregg Allman på med sitt karakteristiske, om ikke akkurat teknisk briljante, hammondspill. I etterpåklokskapens lytting fremstår denne versjonen som et lament over de falne brødrene Duane Allman og Berry Oakley. Den alene er god grunn nok til å skaffe seg albumet.

Også den andre instrumentalen det ble gjort plass til på albumet fungerer; en svingende versjon av Dickie Betts Jessica. Her får vi flott samspill mellom tangenter og strenger, men også avgjørende bidrag fra gruppas hemmelige våpen, de to trommeslagerne. Jamoe og Butch Trucks skapte sammen et helt særegent rytmisk fundament, hvor det  tidvis nærmer seg det polyrytmiske, og alltid med et skarpt øye på den avgjørende svingen. For Allman Brothers svingte, mer enn noe annet rockeband.

Alle studioplatene er representert her, og det må innrømmes at savnet av Duane Allmans bitende slide er merkbart på Don’t Want You No More og It’s Not My Cross To Bear. Det blir ikke det samme uten, energien er lavere og intensiteten har falt litt.

Avslutningsvis må tittelen gis litt oppmerksomhet. Den er som kjent tatt hentet fra en tekstlinje i Chuck Berrys Too Much Monkey Business. Merkelig tittel for Allman Brothers, den hadde vel passet bedre for et livealbum fra Grateful Dead? De spilte jo tross alt Chuck Berry låter titt og ofte.

Rating: 7,5/10