Amon Duul II – Vortex (Telefunken LP, 1981)

1) Vortex; 2) Holy West; 3) Die 7 Fetten Jahre; 4) Wings Of The Wind; 5) Mona; 6) We Are Machine; 7) Das Ges­tern Ist Das Heute Von Morgen; 8) Vibes In The Air

Det eneste Amon Duul II albumet som ble utgitt på åttitallet dukket opp i 1981, og da var store deler av den gamle gjengen samlet igjen. På Vortex bestod gruppa av Renta Knaup, Chris Karrer, Jørg Evers (også produsent), Daniel Fischelscher og Falk U. Rogner. I tillegg var flere gamle kjenninger med som gjester, her bidro både Lothar Meid, John Weinzierl, Stefan Zauner og Peter Leopold. Dermed bar Vortex preg av være en slags siste natt med gjengen. Amon Duul-navnet skulle riktignok bæres videre gjennom åttitallet av konstellasjonen Amon Duul UK, som jeg skal ta for meg når gjennomgangen av Amon Duul II er avsluttet.

På Vortex var gruppa forsøksvis tilbake i nabolaget til Hi Jack (1973) og Vive La France (1974), riktignok med en oppdatering til et moderne åttitallsound. Det låter slett ikke verst. Lydbildet passet gruppa godt, det ble selvsagt kompetent spilt, og Renate stemme var inntakt. Dermed kunne dette fungert bra, men Vortex endte opp som et uhyre ujevnt album. Her svinger det fra fine ting til de groveste tabbene så langt i Duul-historien.

Det åpner rett så fint med det instrumentale tittelsporet, som sender oss tilbake til Wolf City. Vortex kunne godt vært en del av det albumet, med sin perkusjonstunge, dystre stemning over synthknurr og generell uhygge. Nydelig. Deretter følger Holy West, som låter som noe fra Vive La Trance, noe jeg lever fint med. En stampende, dronende poprocker med nydelig vokal av Renate. Vi skal tilbake til 1975 og Made In Germany for å finne bedre saker på et Amon Duul II album.

Deretter går Vortex dessverre ettertrykkelig på trynet. Die 7 Fetten Jahre er form for kabaret rock, med grusomt kor fra gutta, bak en Renate som strever med en melodi som ikke er der. Etter denne følger Wings Of The Wind, en slags powerballade goes to rock, med et særdeles cheesy refreng. Det er ikke bare tittelen som sender tankene til en katastrofe som Scorpions Winds Of Change. Her er vi langt unna Archangel Thunderbird, for å se det pent. Det skal faktisk bli enda verre, med et foreløpig lavmål i Duul-katalogen med reggaepopen i Mona. MOR pop av verste merke. Hvordan kunne dere?

We Are Machine er bedre, her har i hvert fall Renate en melodi å jobbe med. Og arrangementet har et løft, med fine detaljer fra gitar og keyboards. Ikke verst. Med Das Gestern Ist Das Heute Von Morgen er tilbake i flaut terreng igjen, flat ompapop. Den avsluttende Vibes In The Air er en ok ballade, med et luftig arrangement og en Renate i sitt dypere stemmeleie. Den har litt av folkfølelsen fra Carnival In Babylon.

Dermed endte Vortex opp som nok et frustrerende album fra den en gang så fantastiske gruppa. Bortsett fra noen konserter i 1989, som en del av hyllestkonserter til den da avdøde Robert Calvert (Hawkwind et al), skulle vi ikke høre mer fra Amon Duul II før de var tilbake med et nytt album i 1995.

Rating: 5/10