Animal Collective – Merriweather Post Pavilion (Domino cd, 2009)

1) In The Flowers; 2) My Girls; 3) Also Frightened; 4) Summertime Clothes; 5) Daily Routine; 6) Bluish; 7) Guys Eyes; 8) Taste; 9) Lion In A Coma; 10) No More Runnin’; 11) Brother Sport

Merriweather Post Pavilion, oppkalt etter utendørsarenaen i Maryland med samme navn, vil sannsynligvis bli stående igjen som Animal Collectives viktigste bidrag til populærmusikkens store verdensvev.

Plata ble en stor kommersiell suksess, med en 16 plass på albumlistene i USA som beste notering. I tillegg ble albumet det årets store kritikersuksess, med til dels overveldende kritikker.

Undertegnede hadde problemer med å forstå hva den hysteriske hyllesten bunnet i. Det var tungt å bryte gjennom den intense, elektroniske lyden. Jeg la derfor plata fra meg etter noen runder i spilleren. Det var først ved gjennomlytting av hele Animal Collectives katalog at jeg forstod storheten ved musikken her, til et popalbum å være tok det uvanlig lang tid før melodier og hooks festet seg.

Gitarist Deakin forlot gruppa for en lengre periode før innspillingen av Merriweather. Det medførte at gitar var så godt som fraværende på plata, som er sterkt preget av samplers og elektronikk. Det er lite eller ingenting her som minner om gruppas tidlige utgivelsers åpne terreng av lyd. Det låter tett i lag på lag og kaleidoskopisk. Slik sett minner plata om Panda Bears soloalbum Person Pitch fra 2007, som er nærme det musikalske uttrykket her. Det er lett å tenke at dette først og fremst er Panda Bears album, slik Strawberry Jam ble dominert av Avey Tare.

Med hjelp fra coprodusent Ben Allen spilte gruppa inn plata i Sweet Tea Studios i Oxford, Mississippi – langt fra folk og storbymas. Uttrykket har ingenting å gjøre med musikk som normalt forbindes med sørstatene, merkelig nok låter Merriweather mest av alt som en popsymfoni for storbyens kakafoni; at man må storbyens puls i kroppen for å klare dekode det musikalske budskapet. Ben Allen hadde jobbet med Gnarks Barkley og i tillegg vært involvert i flere hiphop-produksjoner, uten at det kan sies å gi gjenklang i det musikalske uttrykket.

Bak en stiv maske av elektronikk og samples skjuler det seg en popskatt i Merriweather Post Pavillion. Det er flust av vakre melodier her, og det er gjennomgående avanserte og forseggjorte vokalarrangementer. Så kan man diskutere om de teknologiske virkemidlene er optimale til å realisere melodienes potensiale. Noen ganger kan det være slitsomt å bryte gjennom det kakafoniske lydbildet. På den annen side gjør kompleksiteten at lytteren stadig oppdager nye sider ved musikken; her går du ikke lei på lenge, lenge. Er du tålmodig, dukker det opp den ene godbiten etter den andre, og du kan jublende konstatere at din tålmodighet belønnes med øyeblikk av popbliss. Her er nynnbare melodier, fengende arrangementer og langt der inne musikk med sjel.

Animal Collective hadde forlatt alle lo-fi eksperimenter og avantgardistiske tilbøyeligheter, for en «profesjonell», seriøs popmusikk. Likevel skal gruppa ha kred for at de holdt på sine musikalske ideer og prinsipper, selv når de søkte høyt mot pophimmelen; her er det ingen opplevelse av sell-out overhodet, kun en ny tilnærming til produksjonsverdier og virkemidler.

Veien inn i albumet er ikke nødvendigvis gjennom å sette hele stasen på repeat. Plukk heller ut noen spor og grav deg ned i disse først, så tar du helheten etter hvert. Jeg foreslår at du begynner med No More Runnin, My Girls og Summertime Clothes; popmusikk for ung og gammel.

Det er åpenbart at Beach Boys var et stort forbilde når de spilte inn Merriweather. Så er det likevel vanskelig å se for seg at Merriweather kan  berøre noen på samme måte som Pet Sounds og Smile gjør. Det kan skyldes forskjellige tidsepoker, det kan skyldes soundet og det kan skyldes at Animal Collective ikke har det geniale tryllepulveret som Brian Wilson innehadde. Uansett er Merriweather Post Pavillion et vakkert popalbum for vår tid, selv om plata er litt vanskelig å elske helt uforbeholdent.

Rating : 8/10