Adorable – Against Perfection (Creation cd, 1993)

1) Glorious; 2) Favourite Fallen Idol; 3) A to Fade In; 4) I Know You Too Well; 5) Homeboy; 6) Sistine Chapel Ceiling; 7) Cut #2; 8) Crash Sight; 9) Still Life; 10) Breathless

Indierock er ikke det første man tenker på når byen Coventry i West-Midlands i England kommer opp. Coventry har hatt mer å by på en et falmet fotballlag, sentrale artister i skarevivalen på slutten av syttitallet (Specials med flere) kom fra byen, og det samme gjorde doombandet Cathedral. Men jammen om de ikke har en liten indie-hemmelighet å by på også, det i dag glemte bandet Adorable, som var aktive på først halvdel av nittitallet.

Adorable kom ut av bandet The Candy Thieves, som forsøkte å hive seg på Madchester/danserock/baggy-trenden på slutten av åttiallet. Det ble det lite ut av, og i 1990 gjenoppstod gruppa som Adorable. Gruppa slapp et knippe singler og to album, før det hele var over i 1995. Kort levetid for Adorable altså, men de skulle rekke litt av hvert i denne perioden, både å være signet til det den gang yberhippe plateselskapet Creation Records, få ukens single i New Musical Express og senere bli lagt for hat av samme avis.

Adorable bestod av hovedmann Pete Fijalkowski på vokal og gitar, Robert Dillam på gitar, Stephen Williams på bass og and Kevin Gritton på trommer. De ble tidlig signert av Creation Records og allerede med debutsingelen Sunshine Smile fikk de pen suksess, med førsteplass på indielistene og ukens single i NME. Adorable slapp ytterligere tre singler før det var klart for debutalbumet Against Perfection i mars 1993.

Against Perfection er et godt album med britisk rockmusikk ala tidlig nittitall. Det musikalske er typisk av sin tid, der et tungt gitarbasert øs tar opp seg i popens melodiøse kraft og shoegazens bittersøte skurr. Adorable var ikke et spesielt originalt band, men de fant sin plass mellom de lettere popartistene med gitar over skuldra, de tunge, subbete shoegaze-mot-noiserock gruppene og det rett ut grungeinspirerte. Adorable klarte å balansere mellom tidens hippe uttrykk og lande med en viss personlighet på egne bein. Det skyldes først og fremst en teft for den gode melodi og en produksjon som balanserte det lavmælte og det kraftfulle på en smakfull måte. I tillegg hadde de en frontfigur i Fijalkowski, som stod støtt i midten – enten de øste på eller tok den helt ned. Fijalkowski hadde ingen stor stemme, men gjorde mye ut av de pipene han hadde fått tildelt, og han hadde en god porsjon attitude. Det skulle slå tilbake på gruppa etter hvert, når musikkpressen ble lei av å høre på misforstått selvskryt og nedrakking av andre.

En så lenge strålte solen på våre venner, og Against Perfection har tålt tidens tann godt. Vi snakker ikke om et mesterverk, men det er så mye god melodiøsitet, sjarm og deilig gitarbruk i løpet av de førti minuttene det hele pågår at du bør sjekke ut Adorable.

Det er ingen dårlige spor på plata, og gruppa hadde vett til å stoppe på ti låter og førti minutter. Det gjør at lytteren ikke trøttes ut, for det skal sies at gruppa hadde en relativt begrenset palett. De fleste låtene går i midttempo, og bygger på mye av samme oppskrift, med gitarer i øs og ro. Likevel, låter som åpningssporet Glorious og de tre singelslippene fra plata, Homeboy, Sistine Chapel Ceiling og Favourite Fallen Idol, er alle fin rockmusikk av sin tid, som du trygt kan ta med på din neste mikstape med nittitallsgitarer.

Rating: 7/10