Alice Cooper – Zipper Catches Skin (Warner Brothers LP, 1982)

1) Zorro’s Ascent; 2) Make That Money (Scrooge’s Song); 3) I Am The Future; 4) No Baloney Homosapiens; 5) Ada­p­table; 6) I Like Girls; 7) Remarkably Insincere; 8) Tag, You’re It; 9) I Better Be Good; 10) I’m Alive (That Was The Day My Dead Pet Returned To Save My Life)

Etter den vellykkede verdensturneen i 1981 skulle det gå hele fem år før Cooper igjen var å se på en scene igjen, mye på grunn av problemene han hadde å slite med.Det faktum at Alice var nedsunket i alkohol- og kokainmisbruk hindret ikke mannen i å spille inn nok et album. Så skal det ikke stikkes under en stol at kvalitetskontrollen og det musikalske kompasset var ustabilt på denne tiden.

25. august 1982 ble Zipper Catches Skin utgitt. Det var nok et snauspilt album, med ti låter unnagjort på 32 minutter. Albumet ble produsert av Cooper og bassist Eric Scott. Og som vanlig var det utskiftinger i mannskapet fra forrige album. På Zipper Cathes Skin var Dick Wagner tilbake, i hvert fall for en stakket stund. Han forlot innspillingene midtveis, opprørt og lei av kaoset i studio, med en Alice som hadde pauser med «forfriskninger» sent og tidlig.

Cooper og Scott ga Zipper Catches Skin et nedstrippet, gitartungt lydbilde, som pekte bakover til utgivelser ca Muscle Of Love. Synthkvotaen var sterkt redusert og de ti låtene er preget av et snappy rockstuk, et sted mellom hardrock og new wave. Det kler Alice Coopers stemme og tekster godt. På tekstsiden er det mer humor og absurditeter enn på en god stund. Tekster om Zorro’s død var ikke hverdagskost, og en låttittel som I’m Alive (That Was The Day My Dead Pet Returned To Save My Life) sier jo også sitt. Dermed hadde vi vært på god vei mot et solid Alice album, om det ikke var for at låtmaterialet er temmelig middels.

Låtmaterialet er nemlig dette albumets hovedproblem. Det er lite her som fester seg. Den ene rappe rockeren etter den andre sklir forbi, og hei! der var jammen plata over. Det er synd, for bandet er på hugget og det låter som sagt bra. Ingen av låtene på plata har blitt fremført live noensinne. Det sier det meste om albumet status hos hovedpersonen selv. Selvsagt vokser albumet seg litt til etter hvert, men det er få låter som hever seg over snittet, og det er ingenting her som er i nærheten av de topp-låtene Alice hadde spyttet ut i stort tempo noen år tidligere.

De to beste sporene ble utgitt på singel. Først I’m Am The Future, en tilnærmet ballade, som funker greit nok. Selv om Alice hadde skrevet bedre ballader før. Deretter I Like Girls, en duett med Patty Donahue, fra det fine new wave bandet The Waitresses. I Like Girls er kjapp rocker. Den har et ok riff og Donahues fine stemme, som fungerer bra sammen med rufsete Alice.

Dermed ender Zipper Catches Skin opp som nok et album for fansen, og for så vidt for folk som liker rett fram gitarrock med en fot i hardrocken og en fot i new wave.

Alice Cooper var på ingen måte «hot property» i 1982 og plata ble ingen salgssuksess. Zipper Catches Skin klarte ikke å karre seg inn på topp 200 i USA, noe som var første gang for Alice Cooper siden debuten i 1969.

Rating: 5/10