Amon Duul II – Nada Moonshine (Mystic cd, 1995)
1) Castaneda Da Dream; 2) Nada Moonshine Union; 3) Speed Inside My Shoes; 4) Sirens In Germanistan; 5) Lilac Lil­lies; 6) Kiss Ma Eee; 7) Carpetride In Velvet Night; 8) Black Pearl Of Wisdom; 9) Ça Va; 10) Guadalquivir

Så var det atter liv i den gamle gjengen, og fjorten år etter forrige album forelå Nada Moonshine. På Nada Moonshine, som ble spilt inn i perioden fra september 1994 til juni 1995, var mange av de opprinnelige medlemmene med. Chris Karrer, Renate Knaup, Peter Leopold og Lothar Meid var alle på plass. I tillegg hadde den italienske gitaristen Felice Occhionero en sentral plass på albumet. John Weinzierl uteble dessverre. Hadde han vært på plass hadde vi kunnet trukket tilnærmet komplette linjer helt tilbake til Yeti i 1970.

Nada Moonshine er et bredt anlagt album, med spilletid på over en time. Det er tydelig at gruppa hadde lagt seg i selen og ønsket å levere et gjennomarbeidet stykke musikk, med et oppdatert sound, som tok vare på det Amon Dull II hadde skapt på første halvdel av syttitallet. Og det er flere gode ting ved albumet. For det første synger Renate Knaup rimelig godt, selv om hun ikke hadde klart å beholde hele sitt opprinnelige register. For det andre er det en stemning over plata som oppleves tiltrekkende; lett dystopisk, med østlige referanser i musikken. Dessverre er det også tildels store problemer her.

Den største blunderen er forsøket på sette musikken inn i en beatbasert, teknofisert setting, hvor en typisk nittitalls teknobeat ligger i bunn på så godt som hele plata.  Det funker enkelte ganger, men er hovedsaklig et irritasjonsmoment. Da går tankene raskt til «gamle folk gjør så godt de kan», noe som er synd – for det er gode anslag og gode ting her. Nada Moonshine hadde låtmateriale og ideer i seg til å bli et godt Amon Duul II album. Slik resultatet ble derimot, er det et ork å lytte albumet gjennom.

Tatt i mindre doser er det imidlertid gode ting å finne. Den tungt tyrkisk inspirerte Black Pearl Of Wisdom har en melodi som står seg, og et fint arrangement med Karrers fiolin  kledelig til stede. På denne klarte gruppa å inkorporere teknoelementene på effektivt vis. Den rolige Ca Va, skrevet og sunget av Lothar Meid, fungerer også. Her er vi i erketypisk nittitalls popterreng, men det fungerer.

Ellers er det mye som blir anmasende og rett frem kjedelig. Dessverre er den avsluttende Guadalquivir et av de mest ulykksalige øyeblikkene. Det bidrar til at du sitter tilbake med en litt muggen følelse etter endt lytting.

Oppsummert er dette et seriøst forsøk på oppdatere sound og følelse til nittitallet, for å vise at Amon Duul II fortsatt kunne lage inspirerende, mytisk og original musikk. Og gruppa skal ha for forsøket, men helt vellykket er det ikke.

Rating: 5,5/10