The Allman Brothers Band – Enlightened Rogues (Capricorn/Polydor LP, 1979)

1) Crazy Love; 2) Can’t Take It With You; 3) Pegasus; 4) Need Your Love So Bad; 5) Blind Love; 6) Try It One More Time; 7) Just Ain’t Easy; 8) Sail Away

«The world is made of two great schools, enlightened rogues and religious fools.»
Sitat Duane Allman.

Det skulle ikke gå lange tiden før Dickie Betts og Gregg Allman skulle begynne å sysle med tanken om å la The Allman Brothers Band gjenoppstå. Gruppa hadde tross alt en stor fanskare når de ble oppløst på sommeren 1976, og livet som soloartister var ikke like rosenrødt som de to kamphanene kanskje hadde tenkt. Både Allman og Betts hadde hatt stor suksess med sine første soloalbum i 1974, men etter hvert gikk det tyngre for begge, både kunstnerisk og kommersielt. Da Betts ymtet frempå om en reunion i 1978 takket dermed Allman ja, og de to ble enige om å legge gamle stridigheter til side. Lamar Williams, Chuck Leavell og Jaimoe hadde gått videre med bandet Sea Level, der de spilte en form for jazzfusion-jazzrock, koblet med visse sørstatsrockverdier. Både Williams og Leavell stod på sitt løfte om å ikke noen gang spille sammen med Gregg Allman igjen, men de to trommeslagerne Jaimoe og Butch Trucks lot seg overtale til å komme tilbake til moderskipet. Dermed var fire av seks tidligere medlemmer på plass i Allman Brothers, Mark 2. Leavell og Williams ble erstattet av David Goldflies på bass og gitarist Dan Toler. Pianoet til Leavell ble dermed erstattet av en gitar, slik at gruppa var tilbake til tvilling-gitar oppsettet fra tiden med Duane Allman.

For første gang siden 1971 spilte gruppa inn musikk i Criteria Studios i Miami, og som produsent fikk de med seg Tom Dowd, en av største produsentene i musikkhistorien. Dowd hadde produsent de tre klassikerne Idlewild South, Live At Fillmore East og Eat A Peach, og var åpenbart rett mann for gruppa.

Enlightened Rogues ble spilt inn i desember 1978 og januar 1979, og ble utgitt i februar 1979. Plata ble en solid suksess, med 9 plass på albumlistene i USA, og etter hvert salg til gullplate. Det gode salget var fortjent. Enlightened Rogue er en ganske god plate. Ikke helt i klasse med albumene fra 1969 til 1973, men overraskende frisk. Albumet er lett på høyde med Win, Lose Or Draw og er et nødvendig tillegg i samlingen for alle Allman interesserte.

Låtmaterialet består av den sedvanlige kombinasjonen av egne låter og coverversjoner. Denne gangen med hele seks originallåter og to coverversjoner. Coverversjonene var som vanlig et dypdykk i bluesen. Need Your Love So Bad ble opprinnelig en hit for salige Little Willie John i 1956. Låten var skrevet av hans bror Mertis John og er en tryglende, mørk kjærlighetserklæring, som passer som hånd i hanske for Gregg Allmans maskuline, såre røst. Både denne og Just Ain´t Easy, Gregg Allmans eneste låtbidrag på Enlightened Rogue, sender unektelig tankene til hans turbulente ekteskap med Cher, som gikk i stykker rett før innspillingene. Just Ain´t Easy er en usedvanlig vakker soulballade; hvit, sår soul sunget av en enestående mester i faget.

Den andre coverversjonen er en heidundrende versjon av B.B Kings Blind Love, hvor vokalist Allman og resten av gruppa har et energinivå som ikke hadde vært synlig siden tidlig syttitall. Blind Love er en erketypisk bluesrocker, som gis et vanvittig løft i refrenget. Den bæres frem av et Allman Brothers som gynger på toppen av  rytmeduoen Trucks og Jamoe. Her spiller også Dickie Betts slidegitar, noe han gjør utmerket. I det hele tatt kunne Betts slippe seg mer løs som gitarist på Enlightened Rogue, da han nå delte på gitararbeidet med Dan Toler.

De resterende fem sporene ble skrevet av Dickie Betts, med hjelp på to spor av henholdsvis Don Johnson og bassist David Goldflies. Den obligatoriske instrumentalen het denne gangen Pegasus. Pegasus er ikke på høyde med de tidligere, klassiske Betts-instrumentalene, og blir en smule anonym i alt sitt countryfiserte fusion bliss. Langt bedre lykkes Betts med åpningssporet Crazy Love, en herlig sørstatsrocker, med vokalhjelp fra selveste Bonnie Bramlett. Bramlett ga ut en rekke fine plater, både solo og som del av duoen Delaney & Bonnie, i tillegg til samarbeid med blant andre Eric Clapton. Bonnie tilfører sangen et klassisk hvit souldrag. Can´t Take You With Me er lenger ute i bluesland, med typiske Allman Brotherske taktanslag og det gyngende, herlige kompet. På denne fikk Betts låtskriverhjelp av Don Johnson, mannen som noen år senere skulle bli stor stjerne i tv serien Miami Vice.

Try It One More Time er mer anonym melodimessig, men redder seg i land på et flott arrangement, med tung perkusjonsbruk og typiske Allmanske gitar-varianter. Den avsluttende Sail Away er også på det jevne, en country-variant som ikke løfter taket, på tross av skjønnsang fra korist Mimi Hart.

Rating: 7/10